Kronik fra 'Dagen'
Den 21. marts 2005.
Af tidligere bibelskole-
lærer på LMH.
Karl Riis.
Skal vårt forhold til den kjærlige Gud styres av angst?
Er gudsfrykt ikke bare ytre fromhet og lovtrelldom?
Er det virkelig nødvendig å tale om gudsfrykt i en moderne tid?
Mange vil i dag tenke, at det er provoserende å si, at gudsfrykt er nødvendig.
Men hva er det, som er så provoserende?
Først er det selve uttrykket.
Det virker så negativt, at vårt forhold til Gud skal styres av angst.
Gud er nådig og barmhjertig, han er kjærlighet, så ham skal vi da ikke være redd for.
Fra menneskelivet vet vi, hvor uheldigt det er, dersom vårt forhold til foreldre eller foresatte er basert på angst.
Slik også når det gjelder Gud.
Uttrykket virker også utidssvarende.
Det er noe støvet over det med gudsfrykt, noe man talte om på 1600-tallet. Det passer liksom ikke for mennesker i dag, som på en helt annen måte er opplyste, selvstendige og kan ta ansvar.
Går vi til gudsfryktens innhold, er det også mange som reagerer.
Å blande Gud inn i alle livsforhold går bare ikke an.
Det er en primitiv tankegang, som utviklingen heldigvis har befridd oss fra.
Dessuten er det å hevde en absolutt forpliktende sannhet uttrykk for en fordømmende holdning over for alt og alle, som har andre meninger.
Fri oss fra det!
Slike tanker møter vi også ofte i dag.
Motviljen mot å snakke om gudsfrykt er en berettiget reaksjon, dersom vi med gudsfrykt mener en ytre fromhet og menneskebud. Jesus fordømte en slik gudsfrykt hos fariseerne i sin samtid.
Det ene nødvendige.
Men Skriften taler om en gudsfrykt, som er nødvendig:
«Øv deg i gudsfrykt», lyder det til oss.
Den er til stor nytte, og det er knyttet mange løfter til den, både for livet her og for det, som kommer, altså både timelig og evig.
Den sanne gudsfrykt er den visdom å kjenne Gud og få del i hans frelse.
Bibelen kaller det «visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus».
Men denne gudsfrykt er vi ikke født med.
Vi er født med synd, og det innebærer, at vi er «født uten gudsfrykt, uten tillit til Gud, og fulle av ondt begjær» (Augustana, art. 2).
Da mangler vi den gudsfrykt, som er nødvendig for å leve i det rette forhold til Gud.
Uten den er vi nemlig fortapt, uten Gud og uten håp i verden!
Det er merkelig, at dette ene nødvendige synes å være så unødvendig for de fleste! Jesus har et inntrengende råd: «Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne», Luk 11:42.
Det som er virkelig nødvendig for oss alle, er å ta Gud, og alt det han har talt til oss, på alvor!
For til sist skal vi alle møte Gud og avlegge regnskap for ham, Pred 12:13.
Dagens gudsbilde.
Skal vi forstå gudsfryktens vilkår i dag, er forståelsen av gudsbildet avgjørende.
Hvilket gudsbilde har dagens menneske sammenlignet med det Skriften sier om Gud?
I en stor del av det 20. århundre er det ensidig blitt forkynt, at Gud er kjærlighet og bare det. All tale om en hellig Gud som straffer synd, om en Gud som blir vred, har vært henvist til GT.
Det Gamle Testamentes Gud kan være vred, men vi skal forholde oss til den Gud, vi
møter i Det Nye Testamente, og han er kjærlighet.
Slik har det lydt.
Disse nye toner har kommet med postmodernismen.
Det er mennesket, det dreier seg om, vi er for alvor kommet i sentrum.
Det er vi – ikke Gud – det handler om.
Et trekk ved det postmoderne menneske er, at det stiller krav, ikke bare til sine omgivelser, men også til Gud.
Det vil ha en fleksibel gud, som kan tilpasse seg våre behov, en tidsriktig gud, som gir frihet og rett til selvbestemmelse, som ikke trekker grenser og sier at noe er synd.
Man vil ha en gud, som sørger for alles frelse til slutt, og en religion uten fortapelse.
Hva skulle det ellers bety, at Gud er nådig?
Vil han ikke være gud på våre premisser, har vi ikke bruk for ham i det hele tatt. Da fortjener han ikke å være vår gud.
Sammenligner vi med det Bibelen sier om Gud, ser vi hvor falskt det moderne synet er.
Bibelens gudsbilde.
Bibelens Gud er ikke en gud, som er dannet i vårt bilde.
Gud er skapelsens opphav og oppholder, og det er vi som er til på hans premisser, ikke omvendt.
Den evige Gud er ikke én i GT og en annen i NT.
At han fullt ut både er hellig og kjærlig på samme tid, taler Golgata aller sterkest om.
Det, som skjedde der, var en tydelig avsløring av, at den Hellige ikke kunne fri sin egen Sønn fra vreden.
Han ble gjort til synd for å frelse oss.
Men det avslører også en ufattelig kjærlighet, som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle.
Gud, som er lys, og i hvem det intet mørke er, ham er det nødvendig ikke bare å vise ærefrykt på grunn av hans opphøyde guddommelighet og majestet.
Men det er virkelig grunn til å frykte ham på grunn av hans vrede.
Jesus lærer oss, at vi ikke skal frykte for mennesker, for de kan bare slå vårt legeme i hjel. Men vi skal frykte Gud, som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete, Matt 10:28.
Samtidig krever han at vi skal elske ham av hele vårt hjerte, hele vår sjel og av all vår forstand, Matt 22:37.
Selvbedrag.
Setter vi vår lit til en innbilt gud, som bare eksisterer i våre tanker og forestillinger, føres vi ut i avgudsdyrkelse og selvbedrag.
Dette selvbedrag kan arte seg på flere måter.
Mange leser sin bibel, går på gudstjenester og møter, og tenker, at da er deres sak med Gud i orden.
Men det er slett ikke alle, som hører Guds ord, som lærer den sannhet å kjenne, som fører dem til gudsfrykt.
Hvorfor ikke?
Fordi de nøyer seg med å høre Guds ord, men de gjør aldri etter det, Jak 1:22.
For en ulykke.
De tror at alt er vel, og først på dommens dag avsløres deres selvbedrag.
Det taler Jesus sterkt om i siste del av bergprekenen.
Han nevner dem, som på dommens dag vil påberope seg mange positive ting, men Jesus skal si dem, som sant er, at han ikke kjenner dem som sine.
I lignelsen om de to husbyggere, Matt. 7:21-27, taler han krystallklart om, at den som hører Guds ord uten å gjøre etter det, er som en uforstandig mann som bygger huset sitt på sandgrunn.
Det vil føre til dom og undergang.
Del 2 følger.
