Indlæg fra
'Dagen'
21.06.05.
Av Gunnar Soppeland.
Espen Ottosen (Informasjonsleder i NLM. tilf.red.) hevder i Dagen 13.juni at en forkynner må sette seg inn i målgruppens medieverden for å ha et felles gjenkjenningspunkt med tilhøreren.
Setter en dette på spissen, må Ottosen følge med på uhumsk litteratur, film og musikk for å kunne nå frem til tilhørere med slike interesser.
Han tviler jo på om det går an å nå frem til moderne mennesker uten å kjenne til hva de fyller sitt sinn med.
Men hva med å kjenne treet på frukten?
Ser ikke Ottosen all sammenrøringen og verdsligheten som i dag holder på og fortære den kristne ungdommen?
Og ser han ikke alle referansepunktene til dette i Bibelen?
Om ikke dette strekker til for en forkynner, bør han finne på noe annet å gjøre.
I boken ”Mot målet”, som utkom første gang i 1924, skriver Ludvig Hope mellom annet ut fra teksten for Kristi åpenbaringssøndag.
Han peker her på vismennene som ble varslet om å ta en annen vei hjem for ikke å komme tilbake til Herodes, som ville drepe Frelseren.
I overført betydning advarer Hope sterkt mot en blanding av verdslighet og kristendom, og nevner flere eksempel på hvordan dette kan skjer.
Til slutt sier han:
”Om min røst kunne høres, så ville jeg rope ut til alle kristne og advare dere mot å gå denne veien. Den er farlig, mye farligere enn mange tror. Jeg vet den er farlig, fordi jeg har prøvet den, og vil advare andre ut fra min egen dyre erfaring.”
Røsten til Hope er dessverre ikke lenger representativ for den organisasjonen han i sin tid ledet. Og det til tross for at det han skrev fremdeles er like aktuelt.
Ottosen sine tanker ser ut til å være hentet fra stifteren av ”Damaris”, Nick Pollard.
Han vil at kristne skal være oppdatert på all slags poppkultur.
Da vil de kunne ha et ord med i laget når for eksempel film, fjernsyn, teater eller poppartister blir diskutert på arbeidsplasser, i lunsjpauser eller i verdslige lag og sammenhenger.
Slik tenking inngår også i Willow Creek sitt opplegg.
I forhold til den strenge pietistiske tiden må en nok i ettertid si at synd er noe som angår helheten i livet, mer enn de enkelte detaljene.
Men alvoret blir ikke mindre av den grunn.
Synd er, at de ikke tror på meg, seier Jesus.
Slik jeg ser det, gjør kristendommen krav på å være det grunnleggende i tilværelsen som alt annet må innordnes.
Budskapet i evangeliet, og Guds nyskapende gjerning i synderen, stiller hele mennesket i et nytt forhold.
Ikke bare til Gud, men til hele menneskelivet.
Det eksisterer ikke lenger noe livsområde som ikke forholder seg til, eller er bestemt av den troendes stilling som Guds barn.
Alle livsforhold må være i overensstemmelse med Guds vilje.
Den, som er i Kristus, har Kristus imellom seg og alle andre forhold.
Først og fremst kommer han imellom synderen og Gud.
Deretter imellom den kristne og verden, mellom kone og mann, foreldre og barn, arbeid og kollegaer, forkynneren og forsamlingen og imellom den kristne og medieverden.
Kort sagt, i alle forhold er det den enkeltes forhold til Kristus som bestemmer alt annet.
Dermed kommer en kristen heller ikke forbi alle de ubehagelige reaksjonene Jesus ble møtt med.
Det som var støtende ved Ham vil også hefte ved oss kristne:
Dem vi vil nå med frelse, møter i vårt budskap sin egen undergang.
Dem vi vil kle i bryllupsklær, blir først kledd nakne og gjort skamfulle.
De som avskyr Kristus vil avsky dem som hører ham til.
Alle forsøk på å overvinne denne motsetningen svekker Skriften og styrker verden.
Det er å gjøre kulturen (medieverden) og det opplyste menneske til en overordnet enhet, hvor alt skal innordnes.
Dermed blir kristendommen gjort til en idé, et livssyn eller en doktrine som føyer seg til kulturen på linje med lærdom, kunst og moral.
For å vinne sympati og få tilhengere, må en da kjempe kommersielt.
Kristendommen må bydes frem som en matnyttig problemløser, som kan bøte på de skadene som hører med til det å være et ”moderne” syndig menneske.
Vi er inne i en utfordrende og spennende tid.
Jeg er virkelig spent på å se, hvor Guds vei går i dette kaoset.
Lukas skriver i Apgj 14.26, om at Paulus og Barnabas avsluttet den første misjonsreisen i Antiokia; ”der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning de nå hadde fullført”.
Overgitt til Guds nåde, - det er tingen! Tenk å få starte, leve, fullføre og avslutte der!
Venligst oversat til bokmål
Af ægteparret Soppeland.
