Av Kurt Vidar Lehre.
Bibeltekst:
“For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder (2.Kor.13.11)
Formaningens nødvendighet.
En kristen kan ikke bevare livet i Gud uten formaningsordene i Bibelen. Uten dem ville han snart bli et bytte for djevelens listige angrep og kjødets ville veier.
Formaningens oppmuntring, tilskyndelse og advarsel er like nødvendig for en kristen som oppdragelsen er det for barna.
Hvis vi leser Paulus brever ser vi at de er mettet av formaninger til de troende.
Ofte er brevene inndelt i en lærende og en formanende del (f.eks. Romerbrevet).
Våre tre hovedfiender, djevelen, verden og vårt eget kjød, har ikke sans for det som hører Guds rike til. Deres begjær er fiendskap mot Gud og alt hellig. Derfor trenger vi ord fra Herren til advarsel, tilskyndelse og oppmuntring.
En sann kristens erfaring er at han trenger formaningens ord.
Formaningen og troen.
Et av kjennetegnene på den sanne tro er at den bøyer seg for alt Guds ord. Den bøyer seg villig for lovens tale og evangeliets budskap.
Den villige ånd kjennetegnes ved at jeg uten innsigelser eller motstand gir Gud rett når han taler i sitt ord om mine synder og hva jeg skal gjøre.
Derfor tar en sann kristen imot formaningens tale med glede og takknemlighet, fordi han ser at Guds formaninger er et vitnesbyrd om Guds oppdragende og bevarende kjærlighet.
Jeg vet det, Gud,
Jeg trenger til din tukt,
Den vekker meg,
Når jeg din hånd vil slippe.
Titt blir mitt hjerte stolt, og vil dets flukt,
Derfor du stundom må dets vinger klippe.
Tilstanden i Korint.
Før vi betrakter det innholdsrike ordet i 2.Kor.13,11 nærmere, skal vi se litt på tilstanden i Korint.
Den kristne menigheten i Korint ble grunnlagt av apostelen Paulus på hans andre misjonsreise (Ap.gj.18).
Menigheten, som besto av både jøder og hedninger, levde i et hedensk miljø, hvor umoral og annen synd var legitimert.
“Spis, drikk og vær glad”, var leveregelen.
På mange måter var til standen i Korint lik vår tid.
Dette hedenskapet, som jo var djevelens verk, var en makt som de nyfrelste korintere var utsatt for.
Brevene til korinterne viser oss at den hadde trengt inn i menigheten og utgjorde en trussel for menigheten.
Dette var en av grunnene til at Paulus så snart etter grunnleggeisen av menigheten (ca. 5 år) skrev sine brev til dem.
I begynnelsen av det første brevet gir Paulus menigheten et godt vitnesbyrd:
“Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus, at I i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vitnesbyrd er blitt rotfestet i eder, så at det ikke fattes eder på nogen nådegave mens I venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse” (l.Kor.l,4—7).
Det som vi særlig skal legge merke til her, er det Paulus sier om menighetens forhold til “Kristi vitnesbyrd”, det vil si evangelieforkynnelsen.
Han sier at ”Kristi vitnesbyrd var blitt rotfestet i eder”. Altså hadde menigheten tatt imot evangeliet, det hadde slått rot i hjertene.
Evangeliets budskap var fast forankret i deres hjerter.
Dette er en meget viktig åndelig sak.
Korinterne var altså ikke bare berørt i følelsene eller fornuften, men evangeliet hadde funnet rom og blitt rotfestet i selve personligheten, hjertelivet.
Dessuten viser 1. Kor.14—7, at de var rikt utrustet med “all lære og all kunnskap” og de åndelige nådegaver.
Alle disse åndelige egenskapene var virket av Paulus forkynnelse av “Kristi vitnesbyrd”.
Som vi ser av dette så må det med all rett sies at det begynte så godt. De hadde de beste forutsetninger for å vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus Kristus, til manns modenhet og aldersmålet for Kristi fylde.
Det var intet i veien med deres åndelige fødsel.
Paulus bruker den korintiske menig het som et skussmål på sin apostoliske virksomhets rettmessig het (2.Kor.3,1 ff), og sier at de er hans verk i Herren (1.Kor.9,1).
Utviklingen i den korintiske menighet.
Som det fremgår av brevene til korinterne, utviklet menigheten seg i en skadelig retning.
For det første holdt menigheten på å forlate det viktigste og mest grunnleggende for en kristen, nemlig den enfoldige troskap mot Kristus.
Om dette kan vi lese i 1. Kor.11,1—4, “men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus” .
Kristi vitnesbyrd og den enfoldige troskap mot Kristus var ikke lenger rotfestet i menigheten og den enkelte kristen i Korint.
Hvordan kunne dette skje?
Svaret finner vi i vers 4 i 2. Kor:. “for om det kommer en til eder og forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller I får en annen ånd, som I ikke før har fått, eller et annet evangelium, som I ikke før har mottatt, da vil I gjerne tåle det.”
Det skjedde altså ved at de lyttet til den falske forkynnelse og lot seg dåre av den.
Her ser vi hvor alvorlig vranglæren er.
Den representerer en makt som sammenlignes med den djevelske makten, som dåret Eva på syndefallets dag.
Ved den falske forkynnelse ble deres sinn vendt bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.
Vranglæren er altså mektig og listig til å angripe og ødelegge selve troslivet hos en kristen.
Dette skjedde med den korintiske menighet, og må sies å være det alvorligste ved den skadelige utviklingen i menigheten.
På grunn av dette måtte Paulus på nytt kunngjøre evangeliets grunnleggende sannheter, som om de ikke hadde hørt dem før.
Når den enfoldige troskapen mot Kristus rokkes, legges veien åpen for andre skader i det personlige Gudslivet og menigheten:
Falsk lære fikk innpass i menigheten, (1.Kor11),
Splid og trette oppsto (1.Kor.1,10, 1.Kor.6,1)
Og umoral og andre synder fikk råde (1.Kor.5,1 ff).
Videre ser vi at menigheten både i erkjennelse og praksis vurderte nådegavene på feil måte.
Den mest karismatiske menighet i NT måtte derfor veiledes i nådegavenes rette ordning og bruk, (1.Kor.12).
Broderkjærligheten var heller ikke slik den skulle være. De førte rettssaker mot hverandre for hedenske domstoler (l.Kor.6,1 ff).
Av det som tidligere er nevnt går det frem at det viktigste av alt er å:
bevare den enfoldige troskap mot Kristus, og
“så langt vi er kommet, holde frem i samme spor” (Fil.3,16). og å
la det ord som vi hørte i begynnelsen bli i oss (1.Joh.2,24).
Måtte vi som kristne få nåde til å holde fast på det vi har og daglig gi akt på Jesus Kristus, så ingen skal ta vår krone.
Den åndelige kammertone i kristenlivet er Kristi vitnesbyrd og den enfoldige troskap mot Kristus. Måtte intet, verken vrang lære eller synd fordunkle denne tone og føre oss på avveier.
Vi skal se litt på det innholdsrike formaningsordet i 2.Kor. 13,11, som danner avslutningen av Paulus forkynnelse til korinterne.
For øvrig brødre.
Det første vi skal stanse for er uttrykket “brødre”.
Når vi nå har sett hvordan det sto til i menigheten, blir dette ordet “brødre”, et ord til besinnelse og trøst.
Det er som om Paulus vil minne korinterne om deres høye stand som Guds barn og arvinger til himmelen.
Kjære kristne, husk nå på hva dere er, og hva som er deres rette fedreland.
Ordet er også til trøst.
Det var jo på ingen måte slik som det skulle være i denne menigheten.
Allikevel kaller han dem for brødre, kristne.
Av dette lærer vi at formaningen ikke er gitt for å frarøve oss barnekåret, men heller for å bevare og befeste det.
Og videre ser vi at formaningen ikke er bevis på at vi ikke er Guds barn, men heller det motsatte.
Herren refser og hudstryker hver sønn han tar seg av (Hebr.l2,5—6).
Formaningsordet er et bevis på Guds kjærlighet og opptuktende nåde.
For øvrig, brødre, gled eder.
Når Paulus skal avslutte sin forkynnelse til korinterne så gjør han det med ordet “for øvrig”.
Det er noe vi skal legge oss på hjertet, for det er meget viktig.
Det betyr: Kjære kristne, det som det mest av alt kommer an på, og som er det viktigste for dere, er at dere gleder dere i Herren.
Vokt dere slik at intet annet enn gleden over forsoningsverket blir den bærende stemning i kristenlivet.
Den kristne gledes grunn er altså ikke at han eier denne eller hin nådegave, eller at åndene er ham lydig, men at våre navn er oppskrevet i livets bok.
S. Odland sier det slik i sin fortolkning “La gleden i Herren og hans frelse være den bærende stemning i kristenlivet”
Dette har noe med den enfoldige troskap mot Kristus å gjøre, at Kristi vitnesbyrd er blitt rotfestet i oss og får være den daglige kilde til sann vokster og glede i kristenlivet.
Jeg vil i denne sammenheng sitere noe fra Luthers andaktsbok:
“Kristus blir vår styrke, når vi i oss selv er blitt avmektig og korsfestet gjennom all slags trengsler. Da blir han vår salme og lovsang. Da følger seieren og frelsen inn i det evige livet.”
Dette er i sannhet Guds ords tale og mer aktuelt og nødvendig å legge på hjerte enn mange vil vedgå. Mye av dagens lovsang er intet annet enn hedningenes larm, fordi den ikke har sitt utspring i evangeliet.
I salme 40,3—4 står det:
“Han dro meg opp av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.
Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.
Mange ser det og frykter og setter sin lit til Gud.”
Her ser vi hva som er den sanne lovsangs grunn og salige følger.
Lovsangens grunn er gjenløsningens nåde.
Og følgene, fruktene av den sanne lovsang, er at mange ser det og frykter og setter sin lit til Gud.
Altså Gudsfrykt og tillit til Gud.
På dette kan lovsangen prøves, om den er ekte og sann.
Bli fullkomne.
Når Paulus sier ”bli fullkomne”, tenker han ikke på rettferdiggjørelsen, men helliggjørelsen.
Fullkomne i kraft av rettferdiggjørelsen var jo korinterne allerede.
Det de her blir formanet til er å la Kristus vinne skikkelse i deres liv.
Det er å la seg mer og mer bli preget av Guds ord og Kristi forbilde.
En kristen blir aldri ferdig med å døde den gamle Adam med hans lyster og begjæringer så lenge han lever her på jord.
Og han trenger hele livet be om at Kristus må vinne skikkelse i hans liv.
Det finnes intet kristenlivets stadium hvor helliggjørelsen har nådd sitt mål og fullendelse så lenge vi er i denne hytte.
Derfor trenger vi denne formaningen om “å bli fullkomne”.
Et spørsmål som reiser seg i denne forbindelse er: Hva kan gi meg kraft til å etterleve denne formaningen?
Dette er et spørsmål som er av aller største betydning.
Det er gitt mange svar på dette viktige spørsmål, svar som har ført mennesker inn i lovtrelldom og fortvilelse, og svar som har blitt til åndelig hjelp og trøst.
Vi skal kort skissere to av dem.
1. De som forfekter et positivt menneskesyn og fornekter arvesyndens totale og gjennomtrengende makt, svarer omlag slik:
Du må overgi deg helt og fullt, du må ta deg sammen, du må virkeliggjøre det nye livs krefter i deg, du må be om kraft, om åndens seiers dåp osv.
Det som er iøynefallende i disse svar er at tyngdepunktet ligger på hva vi skal gjøre ved egne krefter og Guds hjelp.
Disse svar representerer et teologisk syn som ikke har hjemmel i Guds ord, og svarene kan ikke hjelpe en kristen, men skaper heller ennå mer fortvilelse og nød.
2. De som erkjenner arvesyndens totale og gjennomgripende makt svarer slik som Guds ord gjør det:
Foruten Jesus kan vi intet gjøre.
Jeg tror at jeg ikke av egen kraft eller fornuft kan tro på Jesus Kristus eller komme til han.
Jeg har ikke evner til å være åndelig, langt mindre “å bli fullkommen”.
“Alle til hope er de blitt uduelige”(Rom. 3,12).
“Det som er født av kjødet er kjød (Joh.ev.3,6).
Det første vi skal i helliggjørelsen er derfor å se bort fra oss selv og ikke regne med egne ressurser.
Dernest formaner Guds ord oss til å bli i Jesus, som grenen på vintreet, slik at treets saft kan skape fruktene.
Det vil si å la vårt sinn være rettet på Jesus Kristus og hans nåde.
Når vårt hjerte ligger i nådens krybbe, skaper Gud selv ved sine nådemidler Åndens frukter til helliggjørelse.
Det er gleden i Herren og hans frelse som er kraften i helliggjørelsen.
Intet kan gjennomtrenge trette kristne og motløse sjeler som et møte med Jesus.
Tenk bare på Emmausvandrerne.
Da de av Jesu sjelesorg ble ført inn i ordet og fikk åpenbaret Messiasløftene i GT, ble deres sorgfulle hjerter forvandlet til brennende hjerter som ønsket å vitne om Jesus.
Mange bibelsteder bevitner den åndelige sannhet vi her har nevnt, men for korthets skyld skal her nevnes ett:
“Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, og lenges som nyfødte barn efter den åndelige ufor falskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse” (l.Pet. 2, 1—2).
Den åndelige uforfalskede melk er Kristi vitnesbyrd, evangeliet.
Ved det vokser vi til frelse og salighet.
La eder formane.
Det neste Paulus formaner sine åndelige barn i Korint til, er å la seg formane.
Som det fremgår av det som tidligere er skrevet om menighetens tilstand og utvikling, var dette en viktig og aktuell sak.
Det var mange forhold Paulus i sine brev hadde lastet korinterne for.
Det finnes vel knapt noe brev i NT som er så refsende og formanende som Korinterbrevene.
Paulus hadde skrevet strengt og alvorlig til dem om forhold vedrørende læren og det kristne livet, men formaningen hadde ikke funnet rom i hjertene hos alle.
Der var noen som avviste formaningen.
Derfor minner Paulus menigheten om at de må la seg formane.
Det vil si to ting.
For det første skal de lytte til formaningen med en villig ånd og et mottakelig hjerte, slik at formaningen kan nå inn og overbevise deres erkjennelse.
Dernest betyr det å la seg formane, at man følger formaningen, at man lar fornaningen korrigere liv og vandel.
Dessverre er det vel slik at vi ofte lytter til formaningen med et halvt øre og glemmer den dermed snart.
La oss derfor ofte be om en tro som bøyer seg for Guds ord, og det sinn som Ordet kan få gjennomtrenge.
Ha ett sinn.
Paulus gjentar her formaningen fra 1.Kor.1,10 ff hvor det står:
“Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid i blandt eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening”.
Som vi ser av dette vers går formaningen om å ha ett sinn ut på å være fast forankret i den sunne lære og forent i den.
I menigheten hadde det oppstått splid og partier, noe som virket ødeleggende på menigheten.
Her er det viktig å legge til at menigheten ikke oppfordres til å være enig på et hvilket som helst grunnlag.
De formanes ikke til å være enig om å vare uenig, som det så smukt heter i dag.
I dag er det “åndelig” å si til vranglærerne:
“Brødre, la oss elske hverandre, la oss glemme det som skiller oss og heller være opptatt av det som er felles. Vi hører jo med til samme folk, og vi skal jo til himmelen alle sammen, la oss ikke stride.
Denne moderne “åndelighet” er intet annet enn djevelsk diplomati.
Når Paulus taler om dette sier han:
“Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet (Gal.l,8).
Formaningen om å ha ett sinn, vil si å la den sunne lære forme menighetens og den enkelte kristnes erkjennelse, tro og bekjennelse.
Korinterne trengte denne formaningen.
Vår tid gjør det ennå mer.
Hold fred med hverandre.
Den siste formaningen vi skal stanse for er formaningen om å holde fred med hverandre.
Gud har kalt oss til fred, og en kristen skal være fredsommelig.
Det er ikke godt at en kristen familie, ektefeller og barn, ligger i ufred og strid.
Det jager Guds fred og velsignelse på dør.
Ufred og strid har sin egentlige grunn i stolthet og egoisme.
Hvor mange ulykkelige hjem og ødelagte menigheter er det ikke blant oss nettopp på grunn av dette?
Så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder.
Formaningen om å holde fred med hverandre hadde et løfte om at kjærlighetens og fredens Gud skulle være med en slik menighet som fulgte denne formaningen.
Det er et rikt løfte, det gir håp for de dager som vi ennå skal leve her på jord.
"Er Gud for oss, hvem er da imot oss” (Rom.8,31).
Måtte fredens evangelium få gjennomsyre oss mer og mer ettersom dagen nærmer seg for denne tids avslutning.
Jeg vet du tukter ei med hevn og harm,
Du elsker meg tross syndens ville lyster.
Jeg vet din kjærlighet er rik og varm,
Ja varmest når du mest meg gjennomryster.
Kurt Vidar Lehre
