«Du skal ikke ha andre guder enn meg» - Sann og falsk gudsdyrkelse.

Fra Katekisme.no
Av Aksel Valen-Sendstad.

Ressurs til heftet "Jeg tror på Gud Fader" for studieringer:
«Spørsmålet om sann og falsk gudsdyrkelse og religiøsitet er noe Bibelen taler dypt alvorlig om. Derfor angår det oss som kristne til enhver tid. Det dreier seg, åndelig talt, om liv og død.» skriver Aksel Valen-Sendstad i en artikkel i Fast Grunn.


En ny situasjon.

Den kristne gudstro er ikke lenger det norske folks tro likesom tidligere. I løpet av en generasjon har forholdene endret seg totalt. Vi lever nå i et land hvor et helt spekter av fremmede kulturer og religioner gjør sin innflytelse sterkt gjeldende. Hedenske religioner driver misjon her hjemme og gjør demokratiske krav på likestilling og likebehandling med den kristne tro.

Disse forholdene må kalle på vår oppmerksomhet og til en fornyet bevisstgjøring på vår kristne tro. Den nye situasjon i landet vårt med de mange religioner og religiøse oppfatninger er en utfordring og et ansvar for sannheten og menneskers frelse her hjemme som Gud legger inn over oss i dag. Før måtte vi ut i verden for å nå hedenskapet med evangeliet. Nå har Gud også sendt de fremmede folk hjem til oss.

Men denne nye situasjoner også en åndelig fare for oss. Det kan vi allerede konstatere, og den rekker langt inn i kirkens rom. Bevisstheten om den kristne tros sannhet er i ferd med å brytes ned både hos lek og lærd, og så ender det gjerne med religionsblanding og falsk religiøsitet. De kristne ordene beholdes ofte, ja, men innholdet i ordene blir gjerne forandret uten at vi er oppmerksom på det.

Bibelen blir av mange idag ofte sett på som en religiøs bok ved siden av andre religiøse bøker og skrifter. Den gir et bilde av Gud og sannheten, mens andre religioner gir andre bilder av den ene og samme Gud og av den samme sannhet, sier man. Det ene behøver ikke være så meget bedre enn det andre. Ord som «avgudsdyrkelse» er så å si forsvunnet ut av språket vårt. Det brukes til nød om den primitive religiøsitet i meget gammel tid.


Falsk religiøsitet er en opprinnelig synd.

Apostelen Paulus sier med henvisning til menneskeslektens historie fra Det gamle testamente, at mennesket fra første stund av har byttet Guds herlighet og sannhet bort mot avguder og løgn, og dyrket skapningen i stedet for skaperen (Rom 1,23-25).
Det var denne falske gudsdyrkelse og avgudsdyrkelsen alle Herrens profeter uten unntak kjempet mot gjennom hele Israels historie i gammel tid.
Avgudene som man tilba hadde på overflaten noe guddommelig opphøyet og oversanselig ved seg som virket tiltrekkende.

Hvor opprinnelig og ødeleggende avgudsdyrkelsens synd mot den levende Gud er hos oss mennesker, understrekes direkte av Gud selv.
Det første og grunnleggende bud og som alle de andre budene bygger på, lyder slik:
«Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud» (2. Mos 20,3 fig).

Her er altså intet mellomstandpunkt eller kompromiss! For Gud er en nidkjær Gud som verner om sin herlighet og ære. Han alene er Gud og Herre. Han alene er vår skaper og vår frelser.

Etter at Gud hadde åpenbart denne sannhet for sitt folk, fortelles det om Moses’ kamp mot den falske folkereligiøsitet og avgudsdyrkelsen hos Guds eget folk.
Moses utlegger og forklarer selv innholdet i det første bud og sier et sted:
«Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er en. Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte» (5. Mos 6,4-6).

Bibelen beretter også om profeten Elias på Karmel fjell og hans tale til det religiøse folket:
«Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham, og dersom Báal (d.e. avguden) er det, så følg ham!» (1. Kong 18,21).
Her var heller ingen mellomvei mellom sannhet og løgn, intet mellomstandpunkt eller kompromiss mellom sannhets Gud og avgudene. Det ble en kamp på liv og død, fortelles det. Det var herren eller Báal. Og avgudsdyrkerne måtte bøte med livet.

Denne kamp på liv og død som Elias førte mot avgudsdyrkerne og den falske religiøsitet, er et konkret og synlig bilde som Gud selv har gitt oss, en åpenbaring av det åndelige alvor som religionsblanding og avgudsdyrkelse innebærer.
Det medfører død og fortapelse.
Det menneske som ikke er klar her, har ingen som frelser, sier Guds ord. Herren sa til sin profet Jesajas:
«Før meg er ingen gud blitt til, og efter meg skal det ingen komme.
Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser.» (Jes 43, 10-11)

Det samme som profeten ble pålagt av Gud å si, sier også Jesus. Både han og hans profet Johannes døperen kalte dem som praktiserte den falske religiøsitet for ormeyngel, dvs. det mest giftige og dødelige (Matt 3,7; 12,24; 23,33). For det var en menneskelaget religiøsitet uten kunnskap om den eneste sanne Gud som har åpenbart seg til sine profeter og i Jesus Kristus.

Jesus knytter den sanne gudsdyrkelse til sin person og sier:
«Den som tror på meg, blir ikke dømt, den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18)
Og han sa: «Uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5).

Jesus sier også at det første bud er det største. Han bekrefter det Moses sa om dette budet:
Det største og første bud i loven som Gud krever er det å elske Ham av hele vårt hjerte, av all vår sjel og all vår hu (Matt 22,37).
Og det er Jesus selv som er Gud og som dette budet gjelder.
Han er Herren Gud åpenbart i vår midte.

Det er intet rom for avgudsdyrkelse i den kristne tro. Gud alene, Herren Jesus, krever all ære og kjærlighet fra oss. Derfor sier han:
«Den som ikke er med meg, han er mot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder» (Matt 12,30).
Og om dem som fører falsk religiøs lære om Gud, sier han:
«Den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det ble hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket på havets dyp» (Matt 18,6).

Alvorligere enn dette kan det ikke sies. Her er ingen middelvei eller delt sannhet. Det er enten sannhets Gud, han som åpenbarte seg, Jesus Kristus, eller så er det avgudene, menneskets egenproduserte guder. Og slik taler også alle Jesu apostler. De advarer også mot falsk religiøsitet og avgudsdyrkelse i den kristne menighet. For avgudsdyrkelse og falsk religiøsitet ødelegger Guds menighet.

Apostelen Johannes avslutter sitt brev til menigheten med å si:
«Mine barn! Vokt dere for avgudene!» (1. Joh 5,2).
Og apostelen Paulus sier til menigheten i Korint: "Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen!» (1. Kor 10,14).
Om vårt forhold til avgudsdyrkerne sier han:
«Hva samfunn har lys med mørke?»;
«Hva samklang er der mellom Kristus og avguden?»;
«Hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?
Vi er jo den levende Guds tempel»;
«Gå ut fra dem og skill der fra dem, sier Herren, så skal jeg ta imot dere» (2. Kor 6,14.16.17.).

Så vitner Guds ord om at avgudsdyrkelsen og den falske religiøsitet alltid har vært en livstruende fare for alle mennesker, også for Kristi menighet.


Falsk religiøsitet i våre dager.

I våre dager er spørsmålet om falsk religiøsitet og avgudsdyrkelse blitt påtrengende aktuelt. For neppe noen gang tidligere siden kristendommen kom til vårt land, har presset og trusselen fra den falske gudsdyrkelse, avguderiet og hedenskapet vært større.
Det er en åndelig sannhet.
Den er både farligere og mer maktfull enn i tidligere tider fordi den er så godt kamuflert og virker så tiltrekkende i sin emballasje. I løpet av en liten generasjon, 50 år, er det skjedd gjennomgripende forandringer i vårt folks åndelige situasjon.

Norge fikk engang kristenkorset i sitt flagg. I dag er denne symbolikk i ferd med å bli gjort til intet i folks bevissthet. Kristne mennesker tenker ikke lenger over dette flaggs velsignede symbolikk fra Gud.

Norge var for en liten generasjon siden en skrøpelig, men likevel sterk og entydig kristen nasjon i skoleverk, kirkeliv og samfunnsliv. Det var våre fedres verk og det var den arven de etterlot seg.
Guds ord det var arvegodset som de holdt høyt i ære.
Men vi har ikke tatt vare på verdiene. Vi skuslet dem bort. Det blir et klarere og klarere åndelig faktum ettersom årene går.
Nå er Norge blitt et multireligiøst, kristelig utvannet og gjennom-verdsliggjort samfunn.
Og kirkens ledere og teologer, ja også det kristne lekfolk, har latt det skje.

Denne nye situasjon som er oppstått med nyhedenskapets tiltagende sterke innflytelse i vårt land, har over tid påvirket folk og kirke, på til dels skjebnesvanger måte:

Sann gudsdyrkelse og klar og avgjort kristen undervisning, forkynnelse og tenkning er i sterkere og sterkere grad blitt presset ut, til fordel for dårlig teologi, utvannet og antikristelig virksomhet. Vårt land er litt en misjonsmark for fremmede religioner, og avgudenes navn ropes nå høylydt ut over by og bygd.

Vi merker at det slår igjennom i alle våre media. Nyhedenskapet blir mer og mer aggressivt i toleranse og nestekjærlighetens navn. Mest alvorlig er at det slår igjennom i vår kirke – hos våre ledere som har tillitsverv og høye stillinger i kirken, hos ange prester og i falsk teologi ved våre læreanstalter.
Resultatet uteblir ikke.
Teologien mister sin Herre og forkynnelsen blir utvannet og tom på kristelig innhold.
Og velsignelsen uteblir.

Den bunnfalske toleransepropaganda og kristendomsfiendtlige tekning har slått igjennom i kirken.
Nå tillater vi at bibeltro prester blir avsatt og vranglærende prester blir innsatt.
Vi tillater uten videre protester at barn myrdes i mors liv.
Utukt og hor er kommet like inn i presteboligene.
Vi tillater at kirkens orden tilsidesettes når den falske gudsdyrkelse skal har rom, og at forkynnelsen blir totalt utvannet, og at vranglærere får inneha høye stillinger i kirke og undervisning.

Det er også alvorlig at mange fra kirkens grasrot ofte både tolererer og hyller den slags, ledere hører på slike forkynnere og godtar de.
Det sier noe om det åndelige alvor at de som bekjenner seg til kristennavnet ofte ikke lenger synes å kunne skille mellom løgn og sannhet.
Alvoret og Guds hellighet i det første bud og Jesu ord blir ikke registrert.

De ord som presten i kirken før alltid avsluttet sin preken med:
«Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet», er i ferd med å miste sin mening og sitt dype alvor blant kristne.
Gudsfrykten er ikke lenger til stede.
Og der hvor kunnskapen om vår kristne tro forsvinner, der er det åpent for andre gudfiendtlige åndsmakter.

I denne åndelige nødssituasjon er det livsnødvendig at vi hører og lærer Guds ord og rustes til å stå fast ved sannheten. For Guds ord oppbygger og det gjør oss sterke. Guds ord er som et skarpt tveegget sverd, sier Skriften (Hebr 4,12). Og det er som en rustning som fiendens piler preller av på, sier apostelen Paulus (Ef 6,11).

Våre våpen i denne kampen for sannheten og mot løgnen er ikke noe vi selv steller i stand. Våre våpen er ikke kjødelige, sier apostelen.
De er derimot åndelige, d.e. fra Gud selv, og «mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud», sier han, «og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og er rede til å straffe all ulydighet» (2. Kor 10,3-6).

Det vil si: Når vi som kristne har fått kunnskapen fra den eneste sanne Gud innebygget i oss og Hans ord får lyde utilslørt, da avsløres og knuses all falsk religiøsitet og avgudsdyrkelse som løgn og faller til jorden som ubrukelig støv og dømt til evig undergang. Likesom avgudsdyrkerne på Karmelfjellet den gangen.

Derfor skal vi være våkne og ta til oss det Guds ord sier om hva den falske gudsdyrkelse og avgudsdyrkelses vesen er og om den forbannelse den fører med seg. Og så skal vi ta til vårt hjerte det Guds ord sier om den sanne gudsdyrkelse og den velsignelse som ligger i den.


Det første bud og avgudenes skikkelse.

Når Gud har gitt oss det første bud og knyttet så alvorlige ord til det som vrede og straff over det menneske som ikke tar det alvorlig, og gitt så store velsignelsesløfter til det menneske som følger dette bud, så viser det at budet rommer alt grunnleggende i den kristne tro.
Budet henviser dypest sett til hele den kristne tros innhold og siktemål.

Når budet taler om at vi skal elske og ære Herren vår Gud, gjelder det så vel han som har skapt oss, gitt oss livet og oppholdet, Faderen, det gjelder han som er kommet og har gitt sitt liv til vår frelse, Jesus Kristus, og det gjelder han som opplyser oss og gir oss troen på evangeliet til frelse, Den hellige ånd.

Derfor sier vår lærefader Martin Luther i Den store katekismen:
«Om hjertet lever godt med Gud og holder det første bud, så holder han siden alle de andre budene».
Og vi kan tilføye: Det er forakten for det første bud som er roten og opphavet til all ond gjerning.

Og slik taler også Jesus og apostlene om forholdet til det første bud.
Forholdet til den ene sanne Gud i ærefrykt og lydighet er forutsetningen for vår frelse og all god gjerning.
Derfor kommer forholdet til den ene sanne Gud først – og dernest alle de andre bud som angår vårt forhold til vår neste.

Av Bibelen går det frem at synd mot det første bud er en grunnleggende og ødeleggende synd hos oss mennesker fra første stund.
Falsk religiøsitet og avgudsdyrkelse ligger så å si innbakt i vår natur som syndere.
Disse avgudene som vår natur helst vil holde seg til og stole på, kan være en annen levende eksistens enn Gud og som har stor makt.
Det kan være djevelen, onde ånder, engler eller mennesker som vi frykter og setter vår lit til mer enn Gud, sier Bibelen (Matt 4,8-10; 1. Kor 10,20; Kol 2,18).

Men avgudene kan like gjerne være en ikke-levende realitet som vi selv lager oss, som djevelen bruker og som tar makten over oss.
Det kan være selvproduserte avguder som mennesket i sin religiøse fantasi tror eksisterer og ved djevelens hjelp plasserer i det hinsidige, eller det kan være penger, makt og karriere (1. Kor 8,4-6; Salme 115,3-4; Matt 6,24).

Avgudene og avgudsdyrkelsen skifter ofte skikkelse med tiden, vet vi. Det er det uhyggelige.
Derfor taler Bibelen om avgudenes og den falske religiøsitets fare for alle mennesker til alle tider.
Og vi vet i lys av Guds ord og vi ser det, at i vår tid er synden mot det første bud voldsom og faretruende for land og folk. Det ser vi om vi har opplyste øyne fra Guds ord.


Villfarelsen.

Den vanlige oppfatningen synes idag å være at avgudsdyrkelsen helst hører fortiden til.
Avgudsdyrkelsen er noe vi finner i det antikke hedenskap med sine mange guder og i naturreligionene.
Det at såkalte toleranseprinsipp forbyr nærmest å tale om avgudsdyrkelse i de store fremmede religionene, f.eks. i Islam, hinduismen, nyreligiøsiteten o.a, fordi man mener det ligger noe nedverdigende i en slik uttalelse.

I stedet taler til og med kjente kristne ledere om at vi egentlig tilber den ene og samme Gud, men at vi bare oppfatter ham forskjellig, vi har et forskjellig bilde av ham, men at de kristne har Jesus Kristus I tillegg og som den avgjørende forskjell.
Derfor er fellesbønn med hedninger akseptabelt.

I fjor høst (2002) hadde en av våre kristelige aviser et kort intervju med noen kristne teologilærere om spørsmålet: Samme Gud?
Det skulle åpenbart være et apropos til en kjent kristenleders uklare tale om forholdet mellom vår Gud og muslimenes Allah.
Ingen av disse teologilærerne svarte slik de burde etter Bibelen.
Ingen av dem talte med alvor om avgudsdyrkelsen og den falske gudsdyrkelse i vår midte, slik Bibelen gjør.

Isteden ble det bl.a. svart på forvirrende måte at det alltid er den samme Gud kristne og hedninger henvender seg til, men hedningene har et ufullkomment eller forfalsket bilde av ham.
Om kristne og muslimer ber til samme Gud, kunne derfor besvares med både ja og nei, ble det sagt.

Én av de teologiske lærerne leverte et svar som var det mest villedende av alle.
Han svarte at alle menneskelige oppfatninger og skrifter (d.e. religiøse skrifter) er uttrykk for et ufullkomment bilde av den samme Gud som vi som kristne har.
Men vi som kristne, sier han, tror at Bibelen gir et godt uttrykk for hvorledes denne Gud er.

Disse uklare og direkte villedende svar på et så avgjørende kristelig spørsmål sier noe om tiden og hvor vi står åndelig talt i dag. Slikt blir bl.a. lært bort til studenter som skal ut i forkynnelsens tjeneste.

Å tale om at kristne, muslimer, hinduer, nyreligiøsiteten og evt. andre hedenske religioner, dypest sett henvender seg til den samme Gud, er gudsbespottelig fordi den forkludrer at uten troen på Jesus Kristus som den eneste sanne Gud og verdens frelser, er det tale om avgudsdyrkelse.

Uttalelsen tilslører Åpenbaringens nødvendighet og avgudenes grelle og bunnfalske åndelige realitet.
Den forvrenger det Bibelen sier disse avguder representerer av løgn, forførelse og ond åndsmakt, at avgudene er vind og tomhet (Jes 41,29), vederstyggelige og vemmelige, for å bruke noen av de uttrykk profetene bruker om dem (Jer 32,34; Ezek 14,3).
Her er altså intet ja og nei, intet både og.
Derimot er det tale om åndelig lys eller mørke, sannhet eller løgn, sannhets Gud eller avgudene.

Å si at alle religioner retter seg mot den samme Gud, men at vi som kristne tror at Bibelen gir et «godt uttrykk» for hvorledes Gud er, strider direkte mot det Bibelen sier fordi utsagnet fordunkler det første buds alvor, og åpner for at det syndige menneske også kan ha en slags kunnskap om og samfunn med sannhets Gud utenfor Jesus Kristus og hans åpenbaring.
Også her er alvoret i avgudsdyrkelsens og den falske religiøsitet slik Bibelen tale om det, borte.


En sann Gud fra evighet og til evighet.

I Bibelen er Jesus Kristus den eneste sanne Gud og kjennetegnet på den sanne gudsdyrkelse.
Den som ikke har ham, har heller ikke sannhets Gud, han kjenner verken Faderen, Sønnen eller Ånden.
Han har ikke bare et galt bilde av Gud, men en annen gud, en avgud.
Han treller under guder som ikke er guder, som apostelen sier til galaterne (Gal 4,8). Og apostelen Johannes sier:
«Men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv» (1. Joh 5,20).

Jesus sier om samme sak:
«Kjente dere meg, kjente dere også min Fader» (Joh 8,19), og han sier:
«Og dette er det evige livet at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte Jesus Kristus» (Joh 17,3).
Apostelen Johannes sier:
«Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen, den som bekjenner Sønnen, har og Faderen» (1. Joh 2,23).

Avgudenes kjennetegn er at de fornekter Jesus Kristus som Guds evige Sønn og eneste frelser kommet i kjød.
Ved å fornekte Jesu guddomsherlighet og soning for våre synder, fornekter de den sannhet som gjør Gud til Gud og kristendom til kristendom.
Dette blir også klart i alle de hedenske religionene, i islam, i hinduismen, i nyreligiøsiteten o.a.: Jesus er ikke her den Guds ord sier at han er.
Han er ikke verdens frelser og forsoner.
Han er ikke Guds evige sønn og Gud selv kommet i kjød i vår midte.

Derfor blir all hedensk religiøsitet preget av dette avguderi. Fordi denne religiøsitet ikke kjenner Jesus som Guds Sønn, kjenner de heller ikke Guds hjerte og meningen med Guds bud. De kjenner ikke evangeliet, Guds frelse, og derfor heller ikke Gud.

Derfor henvender hedenskapet seg til en annen gud, til en ond åndsmakt som kjemper mot Jesus Kristus.
Og derfor er hedenskapet i trelldom og åndelig mørke til undergang.
Paulus sier at hedningene står utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerskap og fremmed for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12).
Så alvorlig er det.

Den som sier noe annet enn dette, forvrenger Bibelens Gud og åpenbaringen av ham.
Han gjør den falske gudsdyrkelse, avgudsdyrkelsen, om til et slags trappetrinn på vei til sannheten.
Men det er løgn og forførelse.
Apostelen sier at i hedenskapet er det tale om en annen Gud, en avgud.
Den religion eller religiøsitet som ikke har Jesus Kristus slik Bibelen åpenbarer ham, er en avgudsdyrker og treller under en slik.
Og han er under Guds dom.


Avgudene i kirkens rom.

Avgudsdyrkelsen avslører sin realitet og makt også i kirkens teologi og forkynnelse.
For det sikre tegn på at djevelen og avgudene har fått innflytelse og makt i tekningen, viser seg i at teologien ikke lenger følger Guds ord og at forkynnelsen blir allmennreligiøs og kristelig utvannet.

Så blir teologien opptatt av den menneskelige religiøsitet og tenkningens mangfoldighet, og forkynnelsen kretser hele tiden om de menneskelige følelser og reaksjoner.
Men kraften fra den levende Gud i hans lov og evangelium uteblir.

Og fordi mange av kirkens ansvarshavende løper med avgudsdyrkerne, er det de kommer med vesentlig formale synspunkter og fromme politisk orienterte slagord som man oppfatter som aktuelle i tiden.

Avgudene har stor makt i sine kamuflasjedrakter.
Guds ord sier avgudene er virkelige, reelle åndsmakter, onde ånder som tar makten over et menneske og kjemper mot det Guds ord sier og at Jesus Kristus skal bli Herre i livet vårt.
Avgudsdyrkelsen er derfor et åndelig spørsmål.
Avgudene fornekter Guds tale om syndens alvor, om Jesu guddomsherlighet og hans soningsdød på korset.
Men de gjør det godt kamuflert – med mange tilsynelatende fromme talemåter.

Derfor er kampen mot avgudene en kamp på liv og død, mot «mørkets makt» som bare Jesus Kristus kan fri oss fra, som apostelen Paulus sier (Kol 1,13).
Han sier at vi ikke har «kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef. 6,12).
Så skjønner vi bedre de krefter vi er opp mot i avgudsdyrkelsen.


Djevelen.

Den farligste og best kamuflerte av alle levende avguder og som er all avgudsdyrkelses far, er djevelen.
Han fristet også Jesus (Matt 4).
Han er en morder og løgnens far, sier Jesus om ham (Joh 8,44).
Han kler seg i en engels skikkelse og lar løgnen framstå som sannhet, sier apostelen Paulus (2. Kor 11,14).
Derfor er han forførerisk og en vedvarende trussel mot den kristne menighet.
Han er føreren av ondskapens åndehær og forsøker å ødelegge Jesu Kristi frelsesverk og vår tillit til det.
Og han arbeider gjerne godt kamuflert på det åndelige plan.

Særlig aktiv er djevelen i det å så tvil og opprør mot det første bud, den eneste sanne Gud og evangeliet.
Og til det bruker han alle midler.
Han skjuler seg ofte i en eller annen fremmed skikkelse som sår tvil om Guds klare ord, likesom han gjorde det i Paradiset første gangen.
«Har Gud virkelig sagt?», er hans klassiske spørsmål.
Eller han skjuler seg i et bestemt tilsynelatende åndelig og fromt menneske, men som er svikefullt når det gjelder Jesu Krist herlighet, likesom han brukte Judas.

Helst og mest skjuler han seg i alle slags surrogatguder som han bruker for å ødelegge vårt åndelige liv og ta fra oss troen.
Han utnytter og forsterker våre laster, vår eget Ego, imponerer oss med andre menneskers falske religiøsitet og åndelige ideer, og frister oss med popularitet, karriere og penger.

Og dette djevelens arbeid og fristelse i oss gjør at disse avgudene får makt over oss.
Tilsynelatende er avgudene ofte døde ting og uten åndelig liv, men i virkeligheten er de redskaper for ond åndsmakt som djevelen står bak og som kjemper mot Gud.
Og dette djevelens arbeid fører til at mennesket blir fiendtlig innstilt til sannhets Gud og hans vilje.
For avgudsdyrkelsen som forvrenger sannheten, virker mer synd. Den øker synden til forherdelse dersom mennesket ikke omvender seg.


Djevelens virkemidler.

I vår tid er ikke stokk og stein lenger djevelens avguder og fristelser.
Nå har djevelen andre virkemidler.
Nå arbeider han for å få frem i vår bevissthet at det ikke er noe som kan sies å være sant eller falskt, løgn eller sannhet.
Nei, alt er egentlig like sant.
Vi må respektere andre menneskers krav på sannheten, heter det.
I vår moderne tids religiøsitet og filosofi er trenden at man forsøker å finne en fellesnevner for all menneskelig søken og religiøsitet.

Det skjer ved at man vil fastholde en eneste guddommelig virkelighet over alle ting og som alle religiøse mennesker forholder seg til direkte og indirekte.
Alle mennesker søker egentlig den samme, ene, sanne Gud.
Men vi oppfatter ham forskjellig, sier man, og våre religiøse uttrykk er forskjellige.
Men ingen erkjennelse av denne ene, samme og sanne Gud er mer høyverdig, verdifull eller sannere enn en annen.
Derfor må det toleranse og dialog til som kan skape religiøs enhet.
Så aksepteres både islam, hinduisme og all slags moderne og frittenkende nyreligiøsitet som delaktige i sannheten på en eller annen måte.

I denne virkeligheten står vi som kristne.
Og vi kjenner djevelens og avguderiets fascinerende fristelse i vår sjel og på vårt legeme hver dag – om vi bare er åndelig våkne og oppmerksomme på det.
Det høres jo både fromt og medmenneskelig ut.
Og slagordet er jo kjærlighet og toleranse, medfølelse, innlevelse i tidens «religiøse lengsel/spiritualitet» og sans for medmenneskets «sårbarhet».

Det som skjer er at man med denne tenkning, som djevelen selv står bak, gjerne forvrenger Bibelens Gud, vår Gud, til en avgud som er annerledes enn han som har åpenbart seg.
Man fornekter i sak (ikke nødvendigvis i ord) Bibelens treenige og personlige hellige Gud så han blir en upersonlig gjennomstrømmende kraft, makt, ånd, energi som binder all naturen og alle mennesker sammen.
Han krever ikke lenger et menneske til ansvar for synden.
Han er kjærlighet og ufarlig.
Det har han vist i Jesus, sier man.
Og så kommer alvoret ved synden og Jesu offerdød for den, slik Bibelen taler om den, helt i bakgrunnen.

Man taler gjerne om det åndelige samfunn med denne Gud på en helt annen måte enn Bibelen gjør.
Gud taler ikke til oss med sine egne ord, men bare i menneskers ord om hvordan de forstår Gud.
Og måten vi kommer i kontakt med denne kraft i tilværelsen på, er helst gjennom det estetiske, naturen, stillheten, meditasjonen og den religiøse ettertanke.
Forkynnelsen av Guds ord fortrenges delvis eller helt i sin betydning.
Det er som Bibelen sier:
«Mennesket bytter sannheten ut mot løgn og ærer og dyrker skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet» (Rom 1,25).

Denne forføreriske vrangtenkning og vranglære høres intellektuelt høyverdig ut, virkelig åndelig, vil noen si.
Den virker åndelig tiltrekkende.
Og denne form for nyreligiøsitet er blitt en reell trussel mot den kristen tro og sanne gudsdyrkelse fordi den også har fått innflytelse i teologien og kirkens forkynnelse.
Der denne tankegang får innflytelse, mister teologien sin substans og forkynnelsen blir utvannet og allmennreligiøs.
Og mennesket vet til slutt ikke forskjell på rett og galt.
Alt som kan begrunnes i det man kaller kjærlighet og toleranse, er tillatt.

Når Gud har gitt oss det første budet, er det fordi vi skal være oppmerksomme på den dødelige faren som ligger i religionsblanderiet og avgudsdyrkelsen.
Det er uforenlig med en sann gudsdyrkelse slik Jesus har vist oss den.
Den fører til åndelig død.


Avguden Mammon.

En avgud som djevelen bruker til å få makt over oss, er den Jesus også uttrykkelig taler om og advarer mot.
Det er mammon, som han kaller den.
Med Mammon menes ikke bare rene penger, men alt som har en verdi her i denne verden og er av en slik karakter at det kan omsettes i penger eller føre til posisjoner som har samme makt og innflytelse som penger.

Når mammon ifølge Jesus selv er en så stor avgud som kan holde et menneske nede i åndelig mørke og ha så stor makt over oss (Matt 6,24; Luk 16,13), så er det av to grunner:

For det første fordi mammon er en vanlig kamuflasje for den farligste av alle avguder og som er alle avguders far: djevelen.
Og dermed blir ikke mammonavguden bare en alminnelig menneskelig last som kan gå ut over andre mennesker, men den blir en åndsmakt av dimensjoner som inntar plassen for den ene sanne Gud. Og så er avgudsdyrkelsen et faktum.

Den andre grunnen til at Jesus spesielt nevner mammon som avgud, er vår syndige natur.
I vår natur er det et skjult begjær etter alt annet enn Gud og hans vilje og herredømme over oss.
«Vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot…», sier apostelen Paulus (Gal 5,17).
Vår kirkes bekjennelse sier at vi er født til verden med dette begjær.
Så alvorlig er dette begjær at Gud har gitt oss hele to bud som omhandler det, det niende og det tiende bud.
Der omtales det syndige begjær:

Vi tåler etter vår syndige natur svært dårlig at vi ikke har mer enn det vi har, at andre har mer enn oss eller at de har noe av det vi har lyst på.
Uansett hvor godt et menneske har det, virker begjæret at det alltid er mer eller mindre misfornøyd og klager over det man ikke har eller kan få.
Det får aldri nok.

Derfor er den makt mammon representerer, uhyrlig.
For mammon kan jo, dersom vi får tak i den, skaffe oss det vi begjærer.
Og der mammon ikke kan nås direkte i klingende mynt, der begjærer vi yndest hos andre mennesker, karriere og til og med fusk og fanteri for å oppnå det vi vil.
Eller vi turer frem i selvsikkerhet, forfengelighet og æresyke som drivkrefter i livet.

Så er disse ikke-levende og selvproduserte begjæringer blitt avgudsmakter i livet vårt som djevelen bruker for å gjøre oss ufrie og holde oss fanget.
Og så ødelegger avguden mammon kjærligheten til både Gud og mennesker.
For denne avgud kan ikke forene sine interesser med omsorg for nesten.
Avguden mammon er de onde ånders verk.

Og slik kan avguden mammon også komme inn i Guds menighet og herje.
Personer, stillinger, karriere, maktjag, forfengelighet og prestisje preger ofte livet i kirken i like høy grad som ellers i verden.
Og så lider Guds menighet.
Kjærligheten fordunster, forkynnelsen av Guds hellige lov og evangelium blekner og vranglæren får spillerom.

Mot alt dette djevelske verk som avgudsdyrkelsen og den falske religiøsitet representerer, står det første budet:
«Du skal ikke ha andre guder enn meg».
Under dette budet kalles vi til regnskap og til omvendelse.

Det første budet henviser til Jesus Kristus.
Det er han som skal ha all vår hu, hele vårt hjerte og hele vår sjel i kjærlighet og troskap. For han er vår frelser. Han alene, ingen andre. Og han har for vår skyld og som eksempel for oss, overvunnet avgudene og djevelen (Matt 4; Kol 2,15).

Så er det bare tilliten til evangeliet, ufortjent Guds nåde og samfunnet med Jesus Kristus som kan avvæpne djevelen og hindre at vi blir avgudsdyrkere.

Jesus har avslørt avgudenes ondskap og de onde ånder.
Han har seiret over djevelen.
Han har åpenbart oss hvilken velsignelse fra Gud det er å bli frigjort fra deres trellekår og ha Gud alene som Herre.
Det skjer når vi setter vår lit til ham som den ene sanne Gud, er rettferdiggjort ved troen og har syndens forlatelse.
Da mister avgudene, djevelen og hele hans åndehær taket i oss.
De onde åndsmaktene må vike.

Aksel Valen-Sendstad
(f. 1932) fra Stavanger. Cand. theol. 1959 ved UiO. Dr. theol. 1969. Har hatt en rekke ulike undervisningsstillinger bl.a. ved Notodden lærerhøgskole og Misjonshøgskolen i Stavanger. Professor ved MF i Århus fra 1987. Har skrevet en rekke artikler og bøker, bl.a. «Troens fundamenter» (1996) og «Tenkningens fundamenter» (2003).