Prædiken til 2. søndag etter Kristi åpenbaring.
Af Kurt Vidar Lehre.
Tekst: Jes. 55,1-3:
"Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene!
Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!
Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?
Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter.
Vend øret hit og kom til meg!
Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse."
Guds Ord møter oss her med en formaning og advarsel, innbydelse og løfte.
Slik er alt Guds Ord. Og det skulle all forkynnelse avspeile. "Den som taler, han tale som Guds ord".
Guds Ord er loven og evangeliet, loven og evangeliet er Guds Ord; som truer og trøster, formaner og lover, river ned og bygger opp, døder og gir liv. Virker sammen, uten å blandes sammen, virker hver for seg uten å skilles fra hverandre.
Det er ikke mulig å forkynne Guds lov rett uten at evangeliet samtidig høres.
Og motsatt: Det er aldeles umulig å forkynne evangeliet som Guds Ord uten at loven danner baklyset for evangeliet herlige lys.
Det er også vår tekst i dag et meget klargjørende eksempel på. Her kaster Ordet lys over veien til fred med Gud, men også den alvorlige sannhet at enhver som ikke tar i mot Evangeliet om Jesus vil selv måtte svare for sine synder og stå under Guds forbannelse, i livet, døden og evigheten.
Nærmere bestemt inneholder denne kjente innbydelsen dels en formaning til å slutte å spise "brød som ikke kan mette", dels om å vende oss til og spise av det brød som virkelig kan mette hungrige syndere med livets brød og vann til frelse og evig liv.
Og merk: Den første formaningen, om å vende seg fra det "brød som ikke kan mette", virkeliggjøres først og helt når vi har vendt oss til "kilden med det levende vann" og bordet med de "fete retter" og spiser Liv og Salighet, nåde og Frelse av det.
For hva hjelper det om vi etter beste evne kjemper med å vende oss fra det onde, dersom vi glemmer å vende oss til det gode?
Består din kristendom i kun dette, at du hele tiden bestreber deg på å holde deg borte fra det onde, er du ingen kristen.
Og har du, som kristen, falt ned i denne forferdelige hengemyr og åndelige strev, tror jeg ikke du en dag kan glede deg over Frelsen i Jesus, at du er et Guds barn. For sann kristendom består ikke i det å si nei til bestemte handlinger. Det er moralisme og religiøsitet som verden er full av. Det fører kun til enten egenrettferdighet eller egenforakt.
Men Kristendom er heller ikke dette, at du forsøker å bli et bedre menneske ved å gjøre det gode. At du legger vinn på å leve et rettferdig og anstendig liv er prisverdig, men kristendom er det ikke.
Fariseerne var meget dyktige i nettopp dette. Men, som Jesus sa til Nikodemus; "Det som er født av kjødet, er kjød", og; "du må fødes på ny".
Består "din kristendom" kun i dette, er heller ikke du en kristen.
Den som lever under disse tilstander er under loven.
Om slike sier Herren: Gal 3:10: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det."
Guds Ord vitner at det er kun en måte å vende seg fra den onde på. Det er å vende seg til det gode. For bare det gode har makt til å bryte det ondes makt og lenker i våre liv.
Derfor sier Herren: 1. Tess 1,9 "For de forteller selv om den inngang vi fikk hos dere. Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud,"
Det vil si: ved å vende seg til Gud vendte de seg fra avgudene.
Ikke motsatt: at de vendte seg til Gud ved å vende seg fra avgudene.
Merk denne viktig forskjell. For dette gjelder i alle ting i vårt Gudsliv.
Herren spør: "Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste til det som ikke kan mette?"
Disse bildene er enkle å forstå. Det kommer ikke bare an på om vi spiser og drikke åndelig føde, men like meget hva vi spiser .
Og hadde Herren grunn til å spørre sitt utvalgte folk den gang, har han meget mer grunn til rope dette advarende spørsmål ut til Guds folk i dag.
For Skriften sier om denne endens tid at: "For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem."
Merk uttrykkene i Herrens ransakende spørsmål: "hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød, og deres fortjeneste til det som ikke kan mette."
I vårt forhold til Gud er det slik at vi får alt for intet. Så nådig og barmhjertig er Herren. Han elsker sin falne skapning.
Og dermed er det sagt at den eneste måten å få noe fra Herren, er å få det for intet. Så snart vi begynner å betale Guds gave med vår fortjeneste, får vi ingen ting og slett ikke nåden i Kristus Jesus.
Ikke engang vår anger, syndsbekjennelse eller tro er fortjenstfulle byttemiddel eller forutsetninger som fortjener nåden. Slik lærer den katolske kirke og ikke få moderne predikanter, men slik lærer ikke Guds ord.
Herrens dom over predikanter og forkynnelse som gjør rettferdiggjørelsen i Kristus avhengig av vår fortjenestefulle anger, bekjennelse, og tro, er klar: Dette er ikke brød, og slik forkynnelse kan ikke mette.
"Dere er forførere som drar andre med dere i fortapelsen", sier Herren.
Og merk: Slik åndelig falsk føde må du alltid betale for. Og denne føden kan du betale, men den koster deg dyrt, ja, til sist saligheten.
Det er mange eksempler på det, noe vi møter, ikke minst i sjelesorgen.
Etter å ha spist slik føde, som er stener for brød, står de tilbake, både søkende og oppriktige kristne, helt utarmet på både kropp og sjel.
De har betalt med offentlige bekjennelse av gamle synder, med det ene gode forsett og bestemmelse etter den andre, forgjeves.
Dess mer de gav, desto mer ble de fratatt.
For under loven er det bare død og forbannelse. Lovens vei gir ikke liv med død.
Du sitter tilbake med en vedvarende angst, uro og frykt for ikke å ha "overgitt deg helt", ikke har "tatt skrittet helt ut", ikke ha bekjent alle sine synder (for alle) o.s.v. Dette er å leve under loven, og lovtrelldom fører som sagt enten til dødens fortvilelse eller egenrettferdighetens resignasjon og falske trygghet. I begge tilfelle til lovens forbannelse. Frelsesvissheten og frelsesfryden uteblir.
Det fins ikke næring i sten selv om det ligner på brød. Er det slik forkynnelse du er blitt tilbudt og som du har spist, må du vente forgjeves etter fred med Gud, åndelig liv og Åndens frukter. Det er med den falske forkynnelse som med synden: Du må omvende deg fra den.
Vende deg fra den ved å vende deg til den sunne forkynnelse som kan hjelpe deg i din nød. Det er grunn til å rope et alvorlig varsko her.
Ledere, hyrder og forkynnere har et alvorlig ansvar. Forkynnere som erstatter åndelig sunn forkynnelse med en forkynnelse på det sjelelige, følelsesmessige plan, er forførere.
Forkynnere som forkynner evangelium betinget av din anger, bekjennelse, viljesbeslutning og tro er forførere.
Forkynnere som forkynner Guds vilje utenom eller på tvers av Guds 10 bud, og som bruker "Guds kjærlighet" som akseptere for synder som homofili, fri abort, kvinnelige hyrder og lærere, er forførere.
Forkynnere som sidestiller religionene med sann kristendom og fornekter omvendelsens nødvendighet og fortapelsens mulighet, er djevelens forførere.
Slike og deslike skal vi vende oss fra og må ikke benyttes som talere og ledere i våre forsamlinger, sier Herren. Ellers blir vi medskyldige.
La oss be om at Herren forbarmer seg over oss og sender oss Ordet tilbake slik at Ånden kan skille det uedle ut fra det edle, løgnen fra sannheten.
Herren ønsker å holde oppgjør med oss.
Innbydelsen til syndere:
Nuvel, alle i som tørster, kom til vannene, Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk…"Hør på meg, så skal eders sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med eder, og gi dere Davids rike nåde, den visse."
Kjære sjel, du som er trett av dine synder og din smertefulle kamp under loven, som, når sant skal sies, mangler både frimodighet, frelsesvisshet og glede i Herren. Hva skal du gjøre?
Du som mangler alt, ja kjenner det slik at du aldri har vært så fattig og naken død og blind som nettopp nå?
Det eneste du synes du har, er synd og skam, skyld og brøde. Hva skal du gjøre?
Nettopp til deg taler Herren i dag. Vidunderlige ord, salige ord. Å om du bare kunne legge alt til side og bare låne øre til vår kjære Herre Jesus Kristus.
Herren har selv svart på ditt brennende spørsmål.
Han sier til deg som har det slik: "Vend øret hit og kom til meg, Hør, så skal eders sjel leve."
Det er å "komme til vannene", "å kjøpe vin og melk uten betaling" det er å lytte til evangeliet om Jesu stedfortredende strafflidelse på Golgata for dine synders skyld og til din rettferdighet.
Høre, og tro på det du hører at det er ditt, en gave fra Han som gir alt for intet.
Det er: Å lytte til evangeliet som forkynner deg, nettopp deg, i den situasjon du er nettopp nå, med alle dine synder, manglende anger og bekjennelse: "Alle dem som tok imot Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn"
Og videre: "Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdig for Gud" 2 Kor.5,21.
Du skal få sitte ved Jesu føtter og overlate til Gud å skape troen i ditt hjerte.
Hør, så skal din sjel leve, sier Herren. Når Herren kaller på deg for å frelse deg, bruker han ørene dine. For gjennom våre ører når han våre hjerter. Og i det hjerte som ikke avviser evangeliet, skaper Herren selv, ved evangeliet, den frelsende tro på Jesus.
Slik er det. Du skal slippe å streve for å tro. Bare hør og tro, så skal din sjel leve, sier Herren.
Herren kan ikke sterkt nok få understreket at tilbudet om fred med Gud av Nåde, utslettelse av alle dine synder og rettferdighet i Jesus, nettopp er til deg som mangler alt i møte med Gud.
I Guds rike er det nemlig slik at den eneste måten vi kan handle på, er å handle uten penger og uten betaling.
Gud gir oss selv den betalingen han krever: Jesus. Han er vår rikdom som vi betaler vår salighet med. Og det er betaling nok for Gud.
Jeg lærte en vidunderlig sang i Nord-Norge for snart 30 år siden.
Den begynte slik:
"Han tok på seg alt,
og hele vår skyld er til fulle betalt.
Forsømt og forgjort
både ugjort og gjort,
ble lagt på Guds Lam
og av Ham båret bort.
Til frihet og frelse du derfor er kalt.
Han tok på seg alt."
