Fra Kommentar-Avisa.no
23. februar 2009.
Av Jørgen Høgetveit.
Da Moses må forlate sitt folk – 120 år gammel – og innsette Josva til å føre Guds folk inn i Israel – får han en sang som han må fremføre for sitt folk til advarsel. Men den kommer igjen i et av Bibelens siste kp. og da tydeligvis som en advarsel til hele jorden og med opplisting av de syv vredesskåler og straffedommer som vil komme.
Vi finner Moses sang i 5. Mosebok kp. 32. Her står skrevet:
Innledning: Moses' avskjedssang.
Han opfordrer himmel og jord til å høre på hans ord til Herrens pris, 1-3.
Skylden for de ulykker som kommer over Israel, ligger ikke hos Gud, som er trofast, men hos Israel selv, som har vært troløst. Gud har fra fordums tid vist Israel store velgjerninger, men Israel har vært utakknemlig og er falt fra ham, 4-18.
Derfor har han måttet hjemsøke dem med straffedommer, 19-25; ja, han vilde endog ha tilintetgjort dem, hvis han ikke hadde fryktet for at fiendene skulde tilskrive sin egen kraft deres undergang, 26-33.
Gud vil dog ikke for alltid gi sitt folk til pris for dets fiender, men omsider straffe fiendene og frelse sitt folk, 34-42.
Hedningene opfordres til slutt til å prise Israel fordi det har en sådan Gud, 43.
Efter å ha endt sin sang formaner Moses atter folket til å akte på Guds ord til sitt eget beste, 44-47.
Han får samme dag befaling om å gå op på Nebo-fjellet for å dø der efter å ha skuet ut over Kana'ans land, 48-52.
1 Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!
2 Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress!
3 For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!
4 Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.
5 Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen - en vanartet og vrang slekt.
6 Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig.
7 Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det - dine gamle, de vil si dig det.
8 Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn.
9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd.
10 Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten.
11 Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær.
12 Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.
13 Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten,
14 rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin.
15 Da blev Jesurun* fet og slo bak ut - du blev fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.
16 De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder; ved vederstyggelige avguder vakte de hans harme.
17 De ofret til maktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss opkommet, som eders fedre ikke reddedes for.
18 Klippen, ditt ophav, enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte dig.
19 Og Herren så det og forkastet dem, han harmedes over sine sønner og sine døtre.
20 Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem, jeg vil se hvad ende det vil ta med dem; for en vrang slekt er de, barn i hvem det ingen troskap er.
21 De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme.
22 For en ild er optendt i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brand.
23 Jeg vil samle ulykker over dem; alle de piler jeg har, vil jeg bruke imot dem.
24 De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott; villdyrs tann vil jeg sende imot dem og edder av ormen som kryper i støvet.
25 Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann.
26 Jeg vilde ha sagt: Jeg vil blåse dem bort, jeg vil slette ut minnet om dem blandt menneskene,
27 dersom jeg ikke hadde fryktet for at fiendene skulde krenke mig, at deres motstandere skulde mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk; det var ikke Herren som gjorde alt dette.
28 For de er et folk uten visdom; der er ikke forstand hos dem.
29 Dersom de var vise, vilde de forstå dette, skjønne hvad ende det vil ta med dem.
30 Hvorledes kunde én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem?
31 For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vidne!
32 For deres vin-tre er av Sodomas vin-tre og fra Gomorras marker; deres druer er giftige druer, de har beske klaser.
33 Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeedder.
34 Er ikke dette gjemt hos mig, under segl i mine forrådskammer?
35 Mig hører hevn og gjengjeldelse til på den tid da deres fot vakler; for deres undergangs dag er nær, og hastig kommer det som venter dem.
36 For Herren skal dømme sitt folk, og det skal gjøre ham ondt for sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, og at det er ute både med store og små.
37 Og han skal si: Hvor er deres guder - klippen som de satte sin lit til -
38 de som åt deres slaktoffers fett og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise sig og hjelpe eder! La dem være eders vern!
39 Nu ser I at det er mig, og at der er ingen Gud foruten mig. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg læger, og det er ingen som redder av min hånd.
40 For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid:
41 Når jeg hvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater mig;
42 jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendtlige høvdingers hode.
43 Pris, I hedninger, hans folk! For han hevner sine tjeneres blod; over sine fiender fører han hevn og gjør soning for sitt land, for sitt folk.
44 Så kom da Moses og fremsa hele denne sang for folket, han og Hosea, Nuns sønn.
45 Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ord til hele Israel,
46 sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg idag gjør til et vidne mot eder, og byd eders barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov!
47 For dette er ikke noget tomt ord for eder, men det er eders liv, og ved dette ord skal I leve lenge i det land I nu drar til over Jordan og skal ta i eie.
48 Samme dag talte Herren til Moses og sa:
49 Gå op på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land midt imot Jeriko, og se ut over Kana'ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom,
50 Og der på fjellet som du går op på, skal du dø og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og blev samlet til sine fedre,
51 fordi I syndet mot mig blandt Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin og ikke helliget mig blandt Israels barn.
52 Du skal få se landet midt foran dig, men du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.”
Det underlige er at samme sang/advarsel minnes det om i et av Bibelens siste kp. – nemlig Johannes Åpenbaring kp. 15. Og nå gjelder det tydeligvis hele kloden.
Her skriver Johannes:
Innledning: Syv engler med de syv siste plager; de som har vunnet seier, synger Moses' og Lammets sang, 1-4.
De syv engler kommer ut av templet og får de syv vredesskåler, 5-8.
”1 Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt: syv engler som hadde de syv siste plager; for med dem er Guds vrede fullendt.
2 Og jeg så likesom et glasshav blandet med ild; og dem som hadde seiret over dyret og dets billede og dets navns tall, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd;
3 og de sang Moses', Guds tjeners sang og Lammets sang og sa: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige! rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!
4 Hvem skulde ikke frykte, Herre, og ære ditt navn? Du alene er hellig, og alle folkene skal komme og tilbede for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbaret.
5 Og derefter så jeg, og templet med vidnesbyrdets telt i himmelen blev åpnet,
6 og de syv engler som hadde de syv plager, kom ut av templet, klædd i rent og skinnende lin og ombundet om brystet med gullbelter.
7 Og et av de fire livsvesener gav de syv engler syv gullskåler fylt med Guds vrede, hans som lever i all evighet.
8 Og templet blev fylt med røk av Guds herlighet og av hans makt; og ingen kunde gå inn i templet før de syv englers syv plager var fullendt.
Og i kp. 16 kommer plagene:
Innledning: Den første engel tømmer sin skål på jorden, 1-2, den annen i havet, 3, den tredje i elvene, 4-7, den fjerde på solen, 8-9, den femte på dyrets trone, 10-11, den sjette i Eufrat-elven, 12-16, den syvende i luften, 17-21.
1 Og jeg hørte en høi røst fra templet si til de syv engler: Gå avsted og tøm Guds vredes syv skåler ut på jorden! 2 Og den første gikk avsted og tømte sin skål ut på jorden; og det kom en ond og farlig byld på de mennesker som hadde dyrets merke, og som tilbad dets billede.
3 Og den annen engel tømte sin skål ut i havet; og det blev til blod som av en død mann, og hver levende sjel i havet døde.
4 Og den tredje engel tømte sin skål ut i elvene og i vannkildene; og det blev til blod. 5 Og jeg hørte engelen over vannene si: Rettferdig er du som er og som var, du hellige, at du har dømt således; 6 for blod av hellige og av profeter har de utøst, og blod gav du dem å drikke; de er det verd. 7 Og jeg hørte alteret si: Ja, Herre Gud, du allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer.
8 Og den fjerde engel tømte sin skål ut på solen; og den fikk makt til å brenne menneskene med ild; 9 og menneskene brente i svær hete, og de spottet Guds navn, hans som har makt over disse plager, og de omvendte sig ikke til å gi ham ære.
10 Og den femte engel tømte sin skål ut over dyrets trone; og dets rike blev formørket, og de tygget sine tunger av pine, 11 Og de spottet himmelens Gud for sine piner og for sine bylder, og omvendte sig ikke fra sine gjerninger.
12 Og den sjette engel tømte sin skål ut i den store elv Eufrat; og vannet i den tørket bort, forat der skulde ryddes vei for kongene fra Østen. 13 Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder; 14 for de er djevle-ånder som gjør tegn, og de går ut til kongene over hele jorderike for å samle dem til krigen på Guds, den allmektiges, store dag. 15 Se, jeg kommer som en tyv; salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam. 16 Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon.
17 Og den syvende engel tømte sin skål ut i luften; og en høi røst kom fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: Det er skjedd! 18 Og det kom lyn og røster og tordener, og det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid menneskene blev til på jorden, et sådant jordskjelv, så stort. 19 Og den store by blev delt i tre deler, og folkenes byer falt, og Babylon, den store, blev ihukommet for Gud, at den skulde få begeret med hans strenge vredes vin. 20 Og hver ø vek bort, og fjell blev ikke funnet. 21 Og et svært hagl, som en hundre pund, falt ned fra himmelen på menneskene, og menneskene spottet Gud for haglets plage; for plagen av det var meget stor.
Så er det bare å lese dette grundig og følge med verdensbegivenhetene – for vi skal skjønne det når det skjer. Og skje skal det alt sammen – det sørger den eneste levende sanne Gud for som skriver historien tusener av år før det skjer.
Forfølgelse - forførelse.
Han kommer i en løves prakt
og brøler vilt mot himlens pakt.
Han ønsker kun å skremme matt
Guds barn så små i himlens drakt.
Hvis ikke dette lykkes ham
å fjerne tro på offerlam
Så trer han frem i engels drakt
vil fjerne oss fra dåpens pakt
Så la deg ikke skremme bort
fra vandringen mot Sions port
La intet lure deg fra Ham
som var Guds sanne offerlam.
JH
