Fra Arnehelgeteigen.weblogg.no/
6. august 2009.
Af Arne Helge Teigen.
Har fått følgende spørsmål på bloggen min. Velger å legge svaret ut som innlegg.
Spørsmålet er:
Apropos å høre Guds stemme: I forbindelse med åndelig veiledning har det også vært snakk om å lytte etter Guds stemme, dvs lytte innover. Men hvordan kan vi vite at det er Guds stemme og ikke vår egen? Jeg lurer også på hva du tenker om kristen dypmeditasjon. som det også undervises om i dag. Dette er jo teknikker hentet fra hinduismen, men er det greit å gi det et kristent innhold? Jeg føler meg ikke trygg på det. Skal kristne sitte i yogastilling og bruke for eksempel Jesu navn som et "mantra"? Takk for svar.
Mitt svar deler jeg i tre:
1. Å lytte innover.
Når det gjelder det første spørsmålet, legger du i grunnen svaret i munnen min. Innen karismatiske sammenhenger er man opptatt av å lære metoder for å kunne høre Guds stemme som det heter. Et felles trekk ved flere av disse metodene er at en skal lytte innover, som du skriver.
Noen hevder at det er sjelden Gud taler direkte gjennom hørbare ord, at budskapet først og fremst kommer i bevisstheten på en anne måte, som inskytelser eller som en tanke om noe en skal gjøre, eller si. Det å lytte til Guds stemme blir da farlig likt det å lytte til inskytelser eller forestillinger i sin egen bevissthet. Konsekvensen blir at en guddommeliggjør slike inskytelser. Det skjer desverre.
Får du en innskytelse om å si banan skal du si det, har flere fått høre, (det er sagt på ramme alvor). Det kan jo hende det er noen som kan få hjelp av det ..... Jeg har ellers fått (åpne) spørsmål av følgende type flere ganger: Dersom en person får en inskytelse om at han skal slå hjul nedetter midtgangen i kirken, er det da fra Gud?
Når jeg svarer benektende på dette, svares det som regel at det satt en person i salen som hadde sagt til Gud, at dersom noen slår hjul nedetter midtgangen skal jeg tro på deg... Da svarer jeg som regel at det er et paradoks at en person som Gir Gud slike ultimatum ikke tror at han eksisterer. Videre advarer Bibelen mot det å kreve tegn og under som betingelse for tro.
2. Hvordan kan noen være viss på at det virkelig er Gud de hører?
Dette med visshet er et stort emne, som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg. Noe kan jeg si også her. Vi taler om forskjellige former for visshet. Dersom du har kommet frem til en matematisk konklusjon kan du si at du er helt sikker på det du har funnet ut. Dette kan vi kalle logisk visshet. Den kan bare rokkes ved at du oppdager at du har regnet feil. Denne form for visshet er annerledes enn det vi kaller erfaringsvisshet. Den hviler i grunnen bare på tenkningen.
Hva så med det vi kan kalle erfaringsvisshet?
Dersom du tar en tur i skogen og ser en bjørn har du fått en erfaring som gjør deg sikker på at det virkelig er bjørn i det aktuelle området. Du vil likevel kanskje oppleve at noen vil si at det ikke var en bjørn du så, dersom du hevder dette når du kommer hjem. Kanskje var det bare en stor hund? Selv om du argumenterer, nytter det ikke å overbeivse de andre.
Dette viser en viktig sak. Visshet har med tillit og autoritet å gjøre. Særlig gjelder det erfaringsvisshet. Videre viser historien at man ikke kan overføre den vissheten man får ved erfaring til andre via argumentasjon. Erfaringsvisshet kan man bare få, dersom man får ved en tilsvarende erfaring. Gå i skogen selv, så ser du bjørnen.
Noen sier at de har erfart Gud ved å bruke visse metoder. Dersom disse personenen har stor tillit og autoritet i kraft av sin stilling, vil mange tro dem. De tror, ikke fordi de selv nødvendigvis har erfart eller kommer til åerfare, men fordi de har tillt til de aktuelle personene.
Så lokkes de ut i de samme metodene selv. Noen får kanksje også oppleve noe som de mener er fra Gud. Andre opplever ingenting.
Det skal mye til for de som ikke opplever noe å stille spørsmål ved autoriteten til alle de andre som sier de har opplevd noe. Det samme gjelder de som mener de har opplevd noe. Men spørsmål kan nok melde seg: Hvordan vet jeg at det jeg opplevde ikke var mer enn suggesjon, en psykisk utladning, resultat av manipulering el?
Slike spørsmål blir særlig påtrengende når en oppdager at det faktisk ligner en del på suggesjon. Andre opplever et stort misforhold mellom mangel på opplevelser, og det de andre sier at man skal komme til å oppleve, bare man gjør tingene på den rette måten.
Hva skal en si?
Jeg tror altså ikke at Gud lar seg finne ved at vi lærer oss slike metoder som tilbys i profetkurs ol. Jeg utelukker ikke at Gud kan meddele seg til meg på underlig vis dersom det er noe han vil si meg. Det skjer i tilfelle uten at jeg har gjort noe for det, og jeg renger med at jeg da får noe som jeg forstår gjelder mitt liv.
Hva med Bibelen?
Bibelen taler om noe som skjedde for lenge siden. Først og fremst om Jesus, det han sa og gjorde. Hvordan vet jeg at det er sant? I forhold til Bibelen stiller vi opp med den visshetsmodus som i følge vitenskapsteorien er den svakeste. Jeg har bare de troverdige vitner å forholde meg til. Jeg tror de taler sant om Jesus, samtidig ser jeg at problemet med visshet ikke blir enklere når Bibelen i tillegg påberoper seg å si sannheten om hva Gud tenker og vil. Hvordan kan noen vite at det virkeig er sant, og hva vil det si å ha visshet om det?
Jeg tror det er sant, fordi jeg ser at Bibelen taler sannferdig om meg. Den pynter ikke på tingene, men sier jeg er en som har syndet mot Gud i tanker ord og gjerninger. Det kjenner jeg meg igjen i. Dypest sett søker ikke jeg ham, men han søker meg. Så gir han meg det jeg mest av alt trenger, nemlig tilgivelse for alle mine synder. Jeg tror det, men troen er ikke alltid viss.
Troen kan være som et håp, og den kan springe ut av et hjerte som er fullt av tvil og spørsmål. Men hva ellers skal jeg tro på enn Jesus? Er han til, så er alt godt. Er han ikk til, så er der ikke noe håp. Er jeg i tvil, så tror jeg at Jesus kan frelse meg likevel, tross tvilen... Og da er troen mer et håp enn visshet.
Vissheten kommer foresten i møte med Bibelens ord. Den kan ikke formidles vesd argumentasjon, men den som bruker ordet og tar det til seg, vil med tiden også få merke at vissheten kommer. Samtidig blir det nok også tider med tvil og tilbakeslag.
3. Så var det dette med kristen dybdemeditasjon.
Det er vanskelig å svare kort på det. Innen retreatbevegelsen benytter man seg særlig av meditasjonsteknikker hentet fra den katolske og den gresk ortodokse kirke, henholdsvis ignatiansk og apofatisk meditasjon.
Begge meditasjonsteknikker bygger på en felles forutsetning, nemlig at Gud er å finne i menneskets eget subjekt. Dette begrunnes på forskjellige måter, for eksempel ved å vise til en bestemt forståelse av gjenfødelsen, eller ved å vise til at mennesket er skapt i Guds bilde (Peter Halldorf representerer sistnevnte oppfatning).
Selv om de forskjellige begrunnelser for at Gud er å finne i menneskets hjerte er noe forskjellige, er resultatet likevel det samme. Man prakiserer det man ofte kaller introversjonsmystikk, det vil si, meditasjon der poenget er å finne Gud i sitt eget hjerte, i sin fantasi eller imaginasjonsevne.
I den ignatianske meditasjon bruker man riktignok fortellinger fra Bibelen som utgangspunkt for meditasjonen. Poenget er imidlertid å leve seg inn i den aktuelle bibelfortellingen. Man skal bruke fantasien, visualisere, lukke øynene og gå inn i fortellingen. Ved imaginasjon skal man kjenne "duftene", "atmosfæren" osv, og så bli en aktør i den historie fra Bibelen som man tar utgangspunkt i.
Det optimale mål er altså å visualisere frem en opplevelse der en liksom selv har tatt tidmaskinen tilbake til en situasjon som er fortalt i Bibelen. Jesuittpastoren Joe Tetlow skriver følgende om dette på en hjemmeside som jeg nå har vanskelig for å finne igje;
"a first moment of this kind of prayer is in fantasizing" (...) "meditation is similar to seeing this like a film or a play going on in front of me. That is a very good way to pray".("The use of Imagination in Ignatian prayer?" www.jesuit.org/pilgrim/Pages/prayimag.html, 1-):
Jeg vil ellers være forsiktig med å snakke i for generelle vendiger om hva man er åpen for innen retreatbevegelsen. Noen vil gå lenger enn andre hva angår åpenhet overfor forskjellige religiøs meditasjonsteknikker. Jeg kjenner til at man enkelte steder benytter metoder fra Zhen-budhismen, det gjelder særlig pusteteknikker. Man benytter også metoder som er hentet fra kvekerne.
MEN.
Jesu navn som mantra? Går det an?
At man i enkelte sammenhenger benytter Jesunavnet som et mantra i kristen dybdemeditasjon mener jeg blir helt galt. Dette vil jeg begrunne med å vise til den rolle mantraet tillegges for eksempel innen transcendental meditasjon.
Poenget med transcendental meditasjon er, som det fremgår av selve begrept, å transcendere. Det vil si, gå utover noe, eller sprenge grensen for noe. Man skal gå inn i den transcendente virkelighet. Bort fra dan konkrete sansbare verden, over i den uendelige virkelighet, som ikke kan fanges inn i ord, og derfor heller ikke kan oppleves ved hjelp av ord og begreper.
Enkelt sagt skjer dette, ved at man renser bevisstheten fra de inntrykk som er skapt i møte med den verden som vi sanser. Bevistheten skal tømmes for ideer, begreper og forestillinger, for alle begreper ideer og forestillinger er skapt av den verden som vi sanser.
Dette betyr at man skal begi seg inn i en sjelereise der man forlatet all virkelighet som lar seg fange inn i ord, og meddele i ord. På denne reise hjelper mantraet. Det benyttes, fordi det ikke har noen bestemt mening.
Mantraet er derfor definert som et redskap, et ord som har en ikke kommuniserbar mening. Poenget med det er at den som mediterer skal bevege seg over grensen, få en ekstatisk opplevelse av den guddommelige virkelighet, som altså ikke kan fanges inn i ord.
Sett på denne bakgrunn forstår du vel at jeg stiller meg helt avvisende til de som hevder at man kan bruke Jesu navn som et mantra.
Den grunnleggende forskjell mellom kristendommen og panteistisk mystikk er at krisendommen sier at Gud nettopp møter oss gjennom ord, som vi kan lese eller høre. Gud lar seg objektivere, selv om han er uendelig, han stiller seg fremfor meg som et annet subjekt, som taler til meg, ikke gjennom min egen fantasi, eller ved inskytelser, men gjennom Bibelens budskap.
Gud er uendelig, han går langt utover grensen for det vi kan fatte eller sette ord på. Likevel, han har altså gjort seg til kjenne for oss gjennom ord vi kan lese og høre. Han er blitt menneske i Jesus Kristus, og han har gitt oss sitt ord i Bibelen. Her sier han det vi trenger å vite om ham.
Bibelen forteller at Gud sendte sin sønn for at han skulle betale for mine synder. Den forteller videre at Jesus har fullført dette oppdraget. Dette budskapet, samt det Bibelen ellers forteller og sier, skal jeg rette mine oppmerksomhet mot. Jeg trenger ikke spesielle åndelige antenner, eller teknikker for å klare det. Det holder lenge med alminnelige øyne og ører.
Så vil jeg advare mot alle mulige meditasjonesteknikker som vil lokke oss til å søke Gud utenom ordet, bak ordet i sin egen bevissthet etc.
----------------------------------------------------------------------
