Åndskampen I og II.
Af Kurt Vidar Lehre.
Seminar arrangert av: Konkordiegruppen, Drangedal,
7. April 1991.
BØNN:
Gud, når du til regnskab kaller
meg for hva, jeg her har gjort,
finnes akk, i hver en alder,
livets tilsvar tungt og stort.
Skyld og gjeld og synd og brøde,
mange, mange tusen pund.
Akk – hvorledes tør jeg møte
frem for deg i regnskaps stund.
For din nådetrone faller
jeg med ydmyk anger ned.
Beder roper og påkaller:
Herre, ha tålmodighet.
Jesus, kom med dine summer,
og min gjeld for deg betal.
Frels min sjel fra evig kummer,
bed meg inn i himlenes sal.
(Landstad 634.)
1.Bibeltime:
Tekst: 2.Tim 4:1-8:
1. Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:
2. Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
3. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.
4. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.
5. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.
6. For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.
7. Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.
8. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.
SAMFUNN MED JESUS I ENDETIDEN.
Innledning:
Vi er kommet til den tid i husholdningen, som Skriften kaller de siste dager.”Alle tings ende er kommet nær", heter det i 1. Pet.4.7. Jesus skal meget snart komme i skyene for å hente sin dyrkjøpte brud. Sauene og gjetene skal skilles og tilbringe evigheten enten i helvete eller i himmelen.
Dette påvirker tre områder: Hjem, menighet, og samfunn. Det stiller oss ovenfor en alvorlig sannhet for troen og for tjenesten. Satan iverksetter sine avsluttende metoder og planer for å forføre flest mulig frelste syndere. Også han vet at han har meget kort tid igjen.
I denne situasjon er vi fullstendig hjelpeløse og ute av stand til å berge oss selv. Vi har ingenting å stille opp mot ”djevelens listige angrep” Ef. 6, mot den kolossale åndsmakt fra avgrunnen i oss og rundt oss. Her hjelper ikke metoder, strategier, men bare Guds ord. Adam og Eva kunne overvunnet fristelsen i paradis, fordi Gud hadde gitt dem sitt ord. De falt, fordi de ikke gjorde bruk av dette Guds ord, men brukte fornuften i steden.
Slik også med oss, som lever i de siste tider. Bare Guds ord kan holde oss i live i denne onde tid. Derfor ønsker jeg å få leve i Guds ord ”Ha min lyst i Herrens lov og grunne på hans lov dag og natt” (Salme 1), for Gud har knyttet løfter om bevarelse og vern mot alle farer nettopp gjennom Guds ord. Derfor samles vi her for å høre Guds ord. Med frykt og beven vil jeg dele med dere noen Guds ord som har vært og er meg til bevarelse, som det heter i salme 119: ”Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live.”
Guds ord lover, at det er mulig å komme gjennom den krattskog av forførelse og frafallskrefter, som står truende foran oss. Det er mulig endog for dåren å unngå å fare vill ved det ord som gjør den enfoldige vis, som det heter i Salme 19,8.
I SAMFUNN MED JESUS I ENDETIDEN ER DET LOVET OSS, AT VI SKAL NÅ FRELST HJEM TIL HIMMELEN.
Jesus har åpnet en ny og levende vei tilbake til det tapte paradis, til evig samfunn med ham i himmelen. JESUS er den vei som fører deg hjemover. Sammen med Jesus i endetiden har du løfte om bevarelse fra alle farer, inntil du står frelst hjemme.
ÅNDSSITUASJONEN.
Åndssituasjonen i dag er forvirret og uklar. Vi er omgitt av en åndelig tåke. Det er vanskelig å orientere seg. Flere har uttrykt vanskeligheter med å orientere seg, å analysere seg i denne brokete situasjonen. Andre kjenner ikke på dette problemet og synes, det ikke er så ille tross alt. ”Det har da vært ille før også”, lyder det. Dermed er det likesom ikke så farlig. Ja, en sann alvorlig beskrivelse av vår tid utav Skriften blir flere ganger karakterisert som :”Å spre mismot” eller ”motløshetens ånd.”
”Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket”, siteres det. Men saken er den, at lyset alltid forbanner mørket. Guds ord refser og avslører løgnen. Det går simpelthen ikke an å tenne et lys uten at mørket blir avslørt.
Det er vanskelig å orientere seg i dagens åndssituasjon. Å finne vei gjennom teologisk og åndelig krattskog og tåke. For oss er det ikke bare vanskelig – men likefrem umulig. Vi er ikke i stand til å orientere oss eller analysere situasjonen rett. Derfor er det så frigjørende å vite, at ved Guds ords lesning og bønn vil Gud orientere oss om situasjonen. Guds ord analyserer åndssituasjonen.
Så skal du og jeg få vandre i Guds ords lys. Se hvordan det gikk, når Eva forsøkte å orientere seg i paradis, og hvordan det gikk, når Adam sviktet sitt kall som hyrde og lyttet til og fulgte Evas erkjennelse. Det måtte ende med fall. Hadde Adam og Eva derimot blitt værende i Guds ord og latt Guds ord forbli eneste regel og rettesnor til bedømmelse av åndssituasjonen ville slangens løgn blitt avslørt og fallet unngått.
”Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelighets råd”, heter det i Salme 1. Det er: Salig er den mann som ikke vandrer i tidsånden men ”har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.” Det er den salige vei for oss, som lever i dag også.
Av oss selv er vi ikke i stand til å bedømme oss selv engang. Å gi akt på oss selv kan vi bare ved å gi akt på Guds ord og la det bedømme oss og vår samtid. Vi selv kommer ikke utenom Guds ords dom og ransakende lys. Ja, det er slik, at uten Guds ords ransakende lys over oss selv er vi ikke i stand til å ta imot den bedømmelse og analyse av åndssituasjonen, Guds ord vil gi oss.
Profeten Esaias så rett på sin samtid: ”Jeg bor midt i blant et folk med urene leber”, klaget han. Men det hadde skjedd noe før han fikk den erkjennelsen: ”Ve meg, jeg er fortapt”, bad ha. Guds lov hadde avslørt Profetens egen tilstand.
Jeg er redd, vi har syndet mye her. Vært opptatt med andres fall og feil. Sett splinten i andre kirkesamfunn og organisasjoners øyne, men ikke bjelken i vår egen. Feilen var ikke, at Guds ord viste oss splinten hos de andre, men at vi ikke mottok sannheten om vår egen bjelke og synd. Derfor kunne vi ikke se rett verken andres eller egne fall og brist.
En annen viktig ting må også nevnes.
Så lenge vi ser oss selv og andre i lovens avslørende lys og derfor for så vidt har mottatt en rett erkjennelse av åndssituasjonen, blir det likevel fullstendig galt.
LUTHER så sant på sin samtid, først når han så den i lys av loven og evangeliet. Det var ikke en skarp erkjennelse av loven, som frembrakte reformasjonen, men en sann erkjennelse av loven og evangeliet i sin samtidighet.
Når loven hadde knust Luther, gav Gud han erkjennelsen av evangeliet. ”Rettferdiggjørelsen av tro uten gjerninger” da, og først da startet reformasjonen. Når Luther i sin fortapthet døde under loven og ikke så noe håp om redning og så fikk del i den frelsende tro i og ved evangeliet, da så han rett seg selv og sin samtid.
Drivkraften i reformasjonen, i dens klare oppgjør med pavekirkens villfarelser, og dens sunne bibelske lære, var en sann erkjennelse av loven og evangeliet. Når Luther fikk sann frelsesvisshet og barnekårets ånd, som roper Abba Fader, da ble han en djerv kjempe, som rev ned det, som skulle rives ned i sin samtid, og bygget opp det, som berget han og hans venner.
Erkjennelsen av loven, tilliten til Skriften, til Jesus som vår stedfortreder, var åndsmakten bak reformasjonen og de gnistrende klare skrifter, som kom fra hans hånd den tid.
I 1. Mos. 18.22-23 leser vi om Abraham. Han skuet Sodomas synd og Guds nåde. Også vår tid skal sees i lys av loven og evangeliet. Ikke bare dom over synden men også budskapet om syndenes forlatelse skal lyde, slik som Profeten Esaias fikk høre: ”Dine synder er sonet”.
Et bibelsk og realistisk syn på åndssituasjonen i dag innebærer, at lovens ransakende lys og dom over frafallet får avsløre. Samtidig skal det frigjørende salige budskap om syndenes forlatelse forkynnes klart og rent også i vår tid. Det er fort gjort for oss å falle i grøftene her. I nidkjærhet å dømme vår samtid på en måte, som gjør, at evangeliet blir borte.
Endog i Sodoma og Gomorras tid lot Gud evangeliet forkynne. Skiller loven og evangeliet lag, blir det verken lov eller evangelium, vi forkynner. Abraham så ikke bare inn i Sodomas synd--i dens heslighet. Han talte med Gud og så inn i hans hjerte, som er nådig og langmodig. Det var noe i det frafalne, ugudelige folk, som lå også Abraham på hjertet, ikke bare Gud.
Og om Noas tid heter det: ”De som fordum hadde vært gjenstridige den gang, da Guds langmodighet ventet i Noas dager, mens arken ble bygget.”
En annen sak, som Guds ord legger oss på hjertet, når vi etter Guds ord prøver åndene i vår tid og dømmer om de forskjellige ting: Det er ikke vi, men Guds ord som dømmer, det er ikke vår dom, men Guds dom.
Guds ord er levende og kraftig, det trenger i gjennom og dømmer hjertets skjulte tanker og råd . Ordet kløver, skiller klinten fra hveten, sauene fra gjetene. Og når Paulus skal tale de profetiske ord om endens tid til Timoteus og til oss, begynner han slik: ”Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike" (2 Tim 4:1)
Her ser vi, at apostelen setter det påfølgende budskap om endetiden frafall og hykleri, lidelse kamp og seier i sammenheng med: Dommen, Jesu gjenkomst, opprettelsen av Guds fullkomne rike. I dette alvorlige lyset er det, vi skal minne hverandre om det, som forkynnes oss i de påfølgende vers, om vranglære, om falske predikanter, om frafall og forførelse. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.
Åndssituasjonen i endetiden.
Endetidens åndssituasjon er preget av de samme trekk, som enhver frafallstid. Det heter i Rom 1 om de folk, som ikke æret eller takket Gud som Gud:
Rom 1:1-32
1. "Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,
2. det, som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,
3. om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,
4. og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.
5. Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.
6. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.
7. - Til alle Guds elskede, kalte og hellige, som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
8. Først takker jeg min Gud ved jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.
9. For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på, hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner,
10 og ber om, at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.
11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.
12 Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.
13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om, at jeg ofte har satt meg for å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.
14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.
15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.
16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.
17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker, som holder sannheten nede i urettferdighet.
19 For det én kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret det for dem.
20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.
21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.
22 Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.
23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.
24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom.
25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.
26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et, som er mot naturen.
27 På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff, de fortjente for sin forvillelse.
28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.
29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere,
30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre,
31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.
32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det. ”
Dette er ånden og margen i frafallet fra Gud både i fortid og nåtid. Dette forferdelige, vi her hører, er en sann, alvorlig beskrivelse av endetiden, av vår tid.
Når Jesus og apostlene beskriver endetiden, ser vi, at det stort sett er en gjentagelse av disse ord fra Rom. 1. om frafallet kjennetegn og dets følger. Det ser vi bl.a. i Matt.24, hvor Jesus skildrer Menneskesønnens dager, hvor endetiden beskrives:”De åt og drakk, de tok til ekte og gav til ekte og viste ikke av før vannflommen tok de alle.” Den samme oppløsningsånd finner vi i dag. En oppløsning av normer og moral lære og sann tro.
Det er blitt sagt, at Norge er et frafallent land, at vi lever i en etterkristen tid. Ettersom tiden går, og vi mer og mer ligner Romerbrevets beskrivelse, vil vi snart kunne kalle oss et hedensk folk. Barnemord, familie- og ekteskapsoppløsning, vanartet seksualitet homofili og samboerskap aksepteres og legitimeres av Norsk lovverk.
Moderne lovgivning er et stående opprør mot Gud. Den sanne gudsåpenbaring forkastes. ”Mennesket elsket mørket fremfor lyset”.
Stadig flere tilber skaperverket i universet eller i sitt eget indre, d.v.s: New Age.
Men disse uhyggelige ting makter likevel ikke å føre Guds barn bort fra Jesus, når de blir i Ham og Hans ord blir i dem.”I verden har I trengsel, men vær frimodig, jeg har overvunnet verden.”, sa Jesus til sine disipler den gang og i dag. I kraft av Lammets blod og de ord, de vitner, er det mulig å nå frelst hjem, gjennom nød og fare, hjem til Jerusalem.
Det var mulig å bli bevart som et Guds barn i Noas dager, i Sodomas og Gomorras samtid, når de levde sammen med han som hadde overvunnet verden. Noe annet blir det, når den ånd, som er virksom i vantroens barn, overvinner kirken, kristenheten. Det er det vi ser i dag i uhyggelig grad.
Åndssituasjonen i kirken.
Guds ord har beskrevet åndssituasjonen i kristenfolket i endetiden. Det er mulig å unngå avveiene og frafallet.
Troen på Jesus blir sjelden.
Det første, jeg vil nevne, er det, Jesus sier i Luk. 18,89: ”Mon han da vil finne troen på jorden?”
Og i 1. Tim.4.1 heter det:”Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende
ånder.”
Det, som sies her, er faktisk, at den levende tro på Jesus skal bli sjelden. På Noa`s tid var det 8 sjeler som ble frelst, heter det i 1. Pet. 3,20. Det var ikke mange. Og i Matt. 7,13flg heter det: ”Gå inn gjennom den trange port. For den port er vid og den veg er bred som fører til fortapelse, og mange er de som går inn gjennom den. For den port er trang og den vei er smal som fører til livet og få er de som finner den.”
Her hørte vi, at mange skal gå på den brede veg til fortapelsen, fordi vegen til himmelen er smal og porten trang. På den smale veg derimot skal det være få, etter Jesu ord.
I Matt. 7,22 heter det:
”Mange skal si til meg: Herre, herre, har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn . . Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder, vik bort fra meg I som gjorde urett.”
Her hører vi om kristne, som utviste stor karismatisk virksomhet. Det er mange av dem, og de har mange med seg. Slikt vekker oppsikt.
Mange ville nok si: Ja, her er Gud tilstede og manifesterer sin makt og herlighet. De talte profetisk, drev ut onde ånder og gjorde mange kraftige gjerninger ved Jesu navn. Se også 2. Tess. 2,9-10: ”Satans kraftige gjerninger..”.
Men de kjente ikke Jesus som sin stedfortreder, der har båret alle deres synder opp på treet. De kjente ham ikke som: ”Han som ikke viste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” 2 Kor. 5.21. Og Jesus kjente dem ikke.
Og til all deres omfattende virksomhet og mange gjerninger sa Jesus: Vik bort fra meg, i som gjorde urett.
Hele deres virksomhet var av det onde, fordi det grunnleggende manglet, nemlig den levende tro på Jesus Kristus, det Guds lam som bærer bort deres synder.
Da ble det urett alt, hva de gjorde. En slik kristendomsform, forteller Guds ord oss, skal prege endetiden. En sterk høylydt bekjennelse av en kongelig og sosial Jesus á la Sokrates. Det er en slik Jesus, det synges og prekes om stort sett i kirke og bedehus nå til dags. En Jesus som gir livet mening, men ikke en, som frelser fra Guds evige vrede, dom og helvete.
Sann gudsfrykt blir sjelden.
I 1 Tim. 3.5 beskriver Guds Ord endetidens kristenhet som uærlig og hyklerisk. ”Som har Gudsfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft” Som med munnen sier, de kjenner Gud, men som med sine gjerninger fornekter det.
I det hele så er ånden i endetidens kristenhet av den art, at det går utmerket godt å kalles en kristen uten den levende tro på syndenes forlatelse og sann gudsfrykt som ”frykter og elsker Gud over alle ting."
For: Det er ikke disse tingene som er hovedsaken. Syndenes forlatelse og Guds hellige vrede over synden utgjør ikke noe problem. Det er så å si uaktuelt. Redselen for Guds hellighet og vrede, for å komme bort fra Jesus og ikke nå frem, vil finnes kun hos de små.
Det heter i Filip. 2.12-13:
”Derfor mine elskede, likesom i alltid har vært lydige så arbeid ikke bare som i mitt nærvær men bu meget mer i mitt fravær på eders frelse med frykt og beven. For Gud er den som virker i eder både å ville og virke til hans velbehag.”
Der, den sanne troens tillit mangler, mangler også troens lydighet og kristenlivets ”frykt og beven”. Lydighet er et fint ord, som karakteriserer en kristens hørsomhet, lydhørhet, som resulterer i adlydelse av Guds formaninger. Denne varhet og villighet til etterfølgelse av de ti bud og evangeliet skal være sjelden mellom de kristen i endens tid. Endetidens kristenhet har betydelig svekket hørsel for Guds ord.
Videre hørte vi her om, at en kristen skal arbeide på sin frelse med frykt og beven. I Salm. 2.11 står det, at vi skal ”juble med frykt og beven.” Årsaken til at det må være slik er på den ene siden, at ”det er forferdelig å falle i den levende Guds hender”, fortapelsens gru. Også vi står i fare for å komme bort fra Jesus og tilbringe evigheten i helvete.
På den annen side skal vi arbeide på vår frelse med frykt og beven, fordi – tross synd, skrøpelighet og egen udugelighet – virker likevel Gud helliggjørelse i oss. Han er den som virker i eder både å ville og virke til hans velbehag.
Gud vil helliggjørelse, sann tro og gudsfrykt og Åndens frukter. Og dette virker han i alle Guds barn ved sine midler. Likesom evangeliet virker sann tro og loven sann syndserkjennelse til omvendelse og gjenfødelse, virker Gud fortsatt helliggjørelse hos enhver, som er født på ny. Guds barn eier sann frykt og beven for å motarbeide Guds innflytelse til sann tro og helliggjørelse.
Denne sanne gudsfrykt i lydhørhet for både loven og evangeliets tale til samvittigheten skal bli sjelden i endens tid.
”Gå varsomt min sjel og gi akt på din gang,
for veien er snever og porten er trang,
som fører til livet, og de er kun få,
som finner den rett, og som tro vil den gå.
Den vei må du varsomt i ydmykhet gå
og våke i bønnen, om frem du skal nå.
Et skritt kun til siden deg bringer i nød,
for kjødelig frihet er åndelig død."
(Sangboken nr, 503 v-1og 2. Olof Kolodin)
Kjærligheten skal bli kald hos de fleste.
Gud møter alle mennesker på den samme måten i samme vesen. Han møter oss i loven og evangeliet. Midlene er Ord og Sakrament.
I møte med Guds lov og evangelium skaper den Hellige Ånd den levende tro og tillit, som trøster seg til historien om Jesu stedfortredende død for oss på Golgata. Ved dette budskapet kommer Gud oss i møte som Kjærlighet.”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes men ha evig liv.” Joh.3.16.
Han, som selv ER kjærlighet, føder gjenkjærlighet i enhver synders hjerte, som fødes på ny i en levende tro. Det nye sinnelaget er av den natur, at den elsker Gud. Dermed elsker Guds barn også alt, som er av Gud.
I endens tid, hvor urettferdigheten tar overånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste, heter det i Matt.24.12. Mange skal ”forlate sin første kjærlighet”, Jesus, slik som menigheten i Efesus. Åp. 2.4 flg.
Dette er årsaken til, at så mange kristne i endetiden skal miste/forlate kjærligheten og lydigheten mot Guds Ord, mot sannheten. Det har i høyeste grad med vårt forhold til Jesus å gjøre.
Nå er det ikke få, som frimodig vitner om sin kjærlighet til Jesus, hvor meget bruk de har for ham, hva han betyr for dem, hvordan Jesus har gitt deres liv mening, osv. MEN blir det snakk om Guds ord, og ikke minst konkrete bibelord og formaninger, da er kjærligheten og lydhørheten med ett borte.
Kjærlighetens vesen er av den beskaffenhet, at den gjerne hører på sin elskede og adlyder hans formaninger. Gudskjærligheten, som ble født i oss ved evangeliet, hører og adlyder gjerne Guds ord, de ti bud, Bibelens formaninger og forordninger. Det er her, i det indre liv med Gud ved Ord og sakrament at et myndig lekfolk fødes, som ved loven og evangeliet er blitt avkledd og stadig avkledes seg og sitt, lar Ordet ramme samvittigheten i ransakelse og omvendelse og lar Ordet om Jesus være klippegrunn, sikker nok for alle anklager i loven, frigjort i Kristus.
Umyndiggjort og frigjort av loven og evangeliet, det er veien fram til et myndig lekfolk. Dette skal være sjelden åndelig vare i endens tid. Mange skal ha Gudsfryktighetens skinn, men fornekte dens kraft, mange skal rope at de kjenner Gud, mens de fornekter ham med sine gjerninger.
”Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære” 2. Tim.4.
Slik profeterer apostelen om endens kristenhet. Derimot skal de meget vel tåle den forkynnelse og de forkynnere, som prediker et budskap, som gir rom for fornuften og kjødet. De skal etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, står det om disse.
Bekjennende kristne skal ikke fordra visse predikanter, fordi deres budskap refser synden og avslører frafallet. Apostelen Paulus forkynte den sunne lære og fik derfor mange fiender blant de bekjennende kristne.”Så er jeg blitt eders fiende ved å forkynne eder sannheten”, sier han.
Endetidens kristne skal vende ryggen til sannheten og vende seg til løgnen. De skal trakte etter det, som klør i øret, pirrer deres hørsel, stiller deres trang etter et annet budskap, et budskap fremmed for Skriften.
Derfor forkaster mange i dag det gamle budskapet om synd og nåde. Derfor setter teologer og andre seg ned og overprøver de tradisjoner, som den profetiske og apostoliske forkynnelse konstituerte i de korinterske menigheter og andre menigheter bl.a. om det rette forhold mellom mann og kvinne i hjem og menighet.
Når gudskjærligheten blir borte, spør man etter noe nytt. Det gamle profetiske og apostoliske budskap om tro og helliggjørelse smaker ikke lenger.”Vi er inderlig lei av denne usle mat”, lyder det da.
Den Gudgitte kjærlighet til sannheten er dessverre borte i mye av dagens kristendom. Derfor blir det strid. Dette er et alvorlig trekk i frafallet, som Skriften tegner for oss. Når én ikke tar i mot kjærlighet til sannheten, blir en offer for urettferdighetens forførelse og djevelens kraftige villfarelser, slik at de til slutt tror løgnen.
Forkynnere av den sunne lære og predikanter, som respekterer Bibelens eget utsagn som Gudinnåndet, som Guds fullkomne ufeilbarlige og autorative Ord, uten feil og motsigelser, uklarheter og fullt ut klar og tilstrekkelig til sann erkjennelse i alt det den uttaler seg om, betraktes i dag ”som en gammel tante som sitter å surmuler i kirkens mørke krok ”, som det nylig ble uttalt av en engelsk prest og sitert av Jakob Jervel.
Slik må man ikke tale om gamle tanter, langt mindre om Den hellige Skrift. Det er gudsbespottelse og ringakt for Guds største gave til oss mennesker.
Der, den sanne gudsfrykt og kjærlighet til Gud blir borte, må en nødvendigvis få store problemer med et ord, som åpenbarer Gud, nemlig Bibelen. Her er dem, som likefrem åpent fornekter og forkaster betydelige deler av Guds ord. De står åpent frem og sier, at Det gamle og Det nye Testamente ikke er Guds ord, men et uttrykk for hvorledes menigheten til forskjellige tider har tenkt og ment i sin religiøsitet om Gud, Jesus, himmel og helvete.
Derfor kan de nokså smertefritt kaste vrak på profetiene om Jesus i Det gamle Testamentet, Jesus som sann Gud og sant menneske, hans legemlige oppstandelse, unnfangelsen av den Hellige Ånd og hans stedfortredende strafflidelse under Guds vrede på Golgata.
Likeså forkaster de uten større kvaler de bibelske formaninger til et hellig liv i hjem og menighet. Vantroen og tvilen har skåret vekk fra Bibelen, alt hva fornuften, det moderne menneske ikke kan akseptere – alt i en god hensikt selvsagt. Andre gjør egentlig det samme, men noe mer skjult og finurlig.
Prinsippene er klare.
Når tidsånden og vantroens ånd har fått fotfeste inn i den kristne menighet, begynner straks de klare ord i Bibelen å bli uklare. De brennbare bibelavsnitt om mann og kvinne, seksualitet, ekteskap forhold mellom generasjonene m.m. blir med ett så vanskelige, så vanskelige . . Det, som for Guds barn har vært klart som krystall, er plutselig blitt så forferdelig vanskelig og tvetydig.
Derfor begynner man å si, at de konkrete ord i Bibelen, konkrete formaninger er vanskelig å applisere og anvende i vår tid og våre strukturer. Om disse konkrete formaninger legges det en tåke av uklarhet, slik at ingen kan si noe konkret og bestemt om, hvordan de enkelte bibelord skal få sin anvendelse blant oss.
Derfor forlater man det konkrete Guds Ord og begynner å tale om Bibelens prinsipper. Disse prinsipper er klare og utvetydige, enkle og greie. Men dette er egentlig å skjule seg bak ord, å gjemme seg bak prinsipper uten konkret anvendelse.
Bak Ordet.
En annen finurlig måte å rømme vekk fra Guds ord på i vår tid er talen om meningen bak Ordet. Når selve Ordet, perikopen, teksten blir brysom, så begynner man å tale om meningen bak Ordet. Ja, det tales endog om at bibelforskningen skal lete frem ukjente og udefinerte kilder / skrifter, som for øvrig Skriften selv ikke har nevnt – og finne større klarhet i bibelordet ved hjelp av utenombibelske skrifter, man tror – men ikke vet – er benyttet.
Dette er en livsfarlig vei å gå for bibelforskningen. Sann historisk kunnskap er ikke unyttig. Men når det gjelder den ene klare mening – eller rettere: kjensgjerning - – i bibelordet – så finnes den i selve bibelordet, ikke under bak eller over.
Slik lærer våre reformatorer, slik lærer vår barnelærdom i samsvar med Skriften.”Den hele Skrift er innblest av Gud, og nyttig til lærdom. ” står det i 2. Tim. 3.15.
Bibelens bokstaver, vers og avsnitt er en bok, som har evne til å gjøre oss vis til frelse, en bok, som har evne til å opplyse oss om alt, hva vi trenger å bli opplyst om. Bibelen er av den beskaffenhet, at den selv åpenbarer Ordet.
Paulus sa til Timoteus: ”Men bli du i det, du har lært” v-14. Og Jesus talte stadig om å bli i hans ord. La deg ikke lokke av djevelens røst i dag, som forkynner, at du må bak Ordet for å få klarhet i Ordets tanke.
Det er flere urene kilder innenfor både lavkirkelig og høykirkelig hold. Bibelsyn / bibeltolkning, sprunget ut av den historisk-kritiske metode, er en slik uren kilde. Denne har forurenset teologien og forkynnelsen og avlet mye utroskap og falskhet.
Den historisk-kritiske metoden er et oppgulp av rasjonalisme, liberal teologi, og snusfornuft. Satan har utrettet mer ødeleggende ved hjelp av denne metoden de siste to hundre år, enn ved all umoral og synd til sammen. Jeg ser på denne metoden som et vesentlig trekk i frafallets krefter, et kjennetegn på endetidens kristenhet. Når en ser på hvilke frukter, den har avlet, blir en rystet.
Den kan sammenlignes med en guttunge, som sitter å ser på et flott puslespill, sammensatt av mange hundre deler, og som til sammen utgjør et motiv. Han begynner å plukke ut en bit her og en bit der, som han selv ikke synes passer i sammenhengen. Kanskje han spikker seg egne brikker og tvinger dem på plass i puslespillet. Det går ikke lang tid, før motivet er ødelagt. Jesus blir borte.
Guds folk skal ryddes av veien.
Åndskampen i historien har vært og vil være en kamp mellom Gud og Satan. Satan har i all tid, og særlig i endens tid, arbeidet metodisk og listig for å rydde Jesus av veien. ”Men fariseerne gikk ut og la planer mot ham for å få ryddet ham av veien.” Matt. 12.14.
I uhyggelig grad har Djevelen lykkes med å rydde Jesus av veien i dag, ryddes bort fra hjemmene, men en dag skal Gud rydde Djevelen av veien fullstendig, idet Djevelen blir bundet på hender og kastes i ildsjøen, i det evige helvete.
Guds folk står midt i denne åndskamp.
Å være en kristen er å ligne døperen Johannes, veirydderen, som vitnet å sa:
”I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judea ørken Han sa: Omvend eder, for himmelens rike er kommet nær. Det er ham, det er talt om av profeten Jesaja, som sier: Det er en røst av en, som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette”. Matt.3.1-3.
Når vi selv blir holdt i live av Jesus, blir båret av ham, bespist av ham, er vi selv samtidig esler, som bærer Jesu navn fram i verden. Vi er veiryddere for Jesus. I denne situasjon, hvor vi rydder vei for Jesus ved Ord og sakrament, er vi stadig og vedvarende utsatt for den åndsmakt fra djevelen, som vil rydde oss av veien.
I endetiden vil Guds sanne barn bli ryddet av veien, heter det i 2 Tess.2. Før Antikrist åpenbares, og det store frafall og trengsel kommer, skal Guds folk ryddes av veien.
”Så lenge kristenheten er delt opp i mange forskjellige uavhengige kirker, kan ingen kirkeleder opphøye seg over hele kristenheten som dets overhode. Den ekumeniske bevegelse i vår tid arbeider iherdig på å få fjernet denne hindring. Når den har nådd sitt mål, den forente verdenskirken, er den ting, som holder igjen, borte.
Den lovløse, Antikrist, kan da sitte i denne verdenskirkes tempel som dets overhode. Den personlige kraft, som holder igjen, er den bibeltro ledelsen i de kristne kirker.
Når flommen av modernistisk bibelkritikk, forfalsket evangelium og ekumenisk ånd, som dragen har spydd ut av sin munn, har grepet og gjennomtrengt flesteparten av kirkelederne, både prester og legmenn, og besatt dem med tanken om en verdenskirke, da er både den personlige og åndelige igjenholdende makt fjernet fra kristendommens midte, og størsteparten av kirkeledere og kirkemedlemmer blir med stadig økende fart forberedt for Antikrists styre”.
De sanne troende, ledere og forkynnere, skal ryddes av veien. Hva vil det si?
Skal Guds barn ryddes av veien, tas av dage eller hentes opp i skyene av Jesus før trengselens tid? Når det står ”ryddes av veien”, vil ikke det si, at Guds sanne barn og ledere skal bli tatt fra denne jord. Uuras Saarnivaara sier, at begrepet ”ryddes av veien” egentlig betyr: Når det som holder igjen blir tatt ut av dens midte”. (EK MESOU)
Det skal ikke være plass for bibeltroende, Kristustroende kristne i den store frafallskirken, hvor Antikrist har sitt sete. Derfor blir de tatt ut av dens midte. Det skal vi se på som en nåde.
I Åp. 3.10, heter det:
”Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time, som kommer over hele verden for å prøve dem, som er på jorden.”
”Fri deg ut fra”: ”tereso ek”, vil ikke si, at Guds barn skal unngå trengslen, men at Gud skal bevare oss ut av trengslene, gjennom trengslene, som skal komme, og berge oss ut før det redselsfulle og trengselsfulle klimaks når sitt høydepunkt.
I Luk. 21,36 heter det:
”Men våk hver tid og stund, og be, at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette, som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen”
Unnfly, ”ekfygein”, betyr fly ut av. Det forutsetter, at én har vært inn i trengslene. Gud har lovet å bevare oss gjennom trengslene og fri oss ut av det grusomme klimaks, som skal komme over hele jorderiket av trengsler uten sidestykke i historien. Jesus oppfyller Guds barns bønn i Fader Vår. : Led oss ikke inn i fristelsen, men fri oss fra det (den) onde ..for riket er ditt. Det skal vi få regne med også nå i endens tid.
Denne prosess: ”tas ut av dens midte”, ryddes av veien, skjer over alt, hvor frafallskirkens ånd råder grunnen i kirker og organisasjoner. Overalt hvor den ”ånd som er virksom i vantroens barn" har tatt sete i kirkens midte og ledelse, vil denne utstøtelse skje. I stor og liten målestokk. Årsaken er den, at Guds barn med sitt Kristusvitnesbyrd og kjærlige forpliktelse på Skriften og den sunne lære, er i veien for Antikrist.
Vi skal da ryddes av veien som plagsomme individer. Men – som sagt – det skal vi takke Gud for, for vi må være der, Jesus er, og i frafallskirken er ikke Jesus.
Du skal derfor ikke forundres over, at det blir stadig trangere kår for deg i den etablerte kristenhet. Så sant du er født av Sannhets Ord og lever i sannheten, av sannheten, og formidler sannheten, den sunne lære, vil du bli opplevd som brysom, at du står i veien, hindrer fremskritt og utvikling. Du må i følge sakens natur bli oppfattet som en bakstreberisk og trangsynt etternøler, som ikke følger med tiden.
Takk Gud, om du får en slik attest. Vårt kall er ikke å følge med tiden, men å følge med Jesus og være sammen med han i åndskampen i endens tid.
På et møte i Stavanger i 1907 ble det vedtatt å utestenge den gang kinamisjonens predikanter fra ”alle kirker, skolehus, bedehus, og alle privathus." (Fem krigsår-NLM`s historie, side 403).
I følge ovennevnte bok uttalte Knut Rettedal ved den anledning:”Det er bedre å være utestengt enn innestengt.”, til en ung mann som sa at: ”Nå kommer du aldri inn i kirken mer”. (Se for øvrig F.G. 3/68, side 179)
Det er derfor intet nytt, at kristne utestenges fra etablert kristendom, at de blir nektet å tale Guds ord og på forskjellig vis ryddes av veien. De sanne, levende kristne utgjør sannhetens støtte og grunnvold, de er bærere av den sanne Gudsåpenbaring i loven og evangeliet, i korsets budskap. De er lysestaken, som lyset står i.
Når lysestaken flyttes, må nødvendigvis Guds sanne barn følge med. Vi skal takke Gud for, at det er slik. For i frafallskirken, hvor Antikrist holder sete, der kan vi ikke være. Der er ikke Jesus. Og vi må være der, hvor Jesus er, i åndskampen, sammen med Jesus i endetiden. Det er Sønnens vilje, at alle de, Faderen har gitt Ham, skal være der, hvor han er, både her på jord og i himmelen.
Spør du, hvor den sanne kirke er i dag, skal du ikke lete etter Kirken, men lytte til, hvor du finner Ordet om korset i forkynnelsen.
Jesus skal du se etter. Der, du finner han, der finner du kirken, Guds menighet på jord. Det vil ikke være mange, ikke storslagent, ikke populært. Den lille flokk vil mangle både goodwill og image akseptabel profil. (Uuras Saarnivaara.) Fast Grunn 3/65 side 138.
