Af Kurt Vidar Lehre.
Seminar arrangert av: Konkordiegruppen, Drangedal,
7. April 1991.
2. Bibeltime.
Samfunn med Jesus i endetiden.
Guds ord har ikke bare beskrevet den åndelige tilstand i endetiden.Guds ord gir klar og usvikelig veiledning til fred, rettledning, for Guds folk, om hvorledes det, tross trengsler, forfølgelse og forførelser, er mulig å nå frelst hjem til himmelen.
”Å stå etter å ha overvunnet alt.”
Kort sagt er det muligt og sikkert, at hvert Guds barn, som vandrer ”sammen med Jesus i endetiden”, vil nå frelst hjem til slutt. Å være der, hvor Jesus er i og ved forkynnelsen av det sann og sunne bibelske budskap og sakramentenes rette forvaltning, er veien fram og hjem.
”Jesus er virkelig veien, sannheten og livet”.
Og ved Jesus ”kommer vi visselig til Faderen”, som det heter.
Noa som forbilde.
Noa står frem i Det gamle og nye Testamente som forbilde til etterfølgelse for Guds folk i endetiden.
”Og som Noa`s dager var, således skal Menneskesønnens komme være: for likesom de i de dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte like til den dagen, da Noa gikk inn i arken, og de visste ikke av, før vannflommen kom og tok dem alle. Således skal også Menneskesønnens komme være.” Matt. 24..37.
Et forherdet folk, som like til siste minutt trosset Guds advarsler og levde i vantro og ugudelighet, uvitende om dommens snarlige komme over dem.
Vi skal høre, hva Herren sier om Noa og hans samtid:
”Dette er historien om Noa og hans ætt:
Noa var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige: Noa vandret med Gud." 1 Mos.6.9.
Og i vers 8: ”Men Noa fant nåde for Herrens øyne”
Og Hebr. 11.7: ”Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det, som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus: Ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdighet av tro.”
Noah og samtiden.
Noah levde og var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige. Noah levde med andre ord på en annen måte moralsk enn sin samtid. Han ”skikket seg ikke lik denne verden”, som det heter i Rom.brevet.
Noah fordømte verden ved troen på Jesus og den ark, han i hellig frykt bygget. Den båt, som ble til frelse for Noah og hans hus, ble til fordømmelse for hans samtidige, fordi de neglisjerte frelsen, som han forkynte.
Dette er nøyaktig slik, vi ser det i dag, og svært alvorligt. Samtiden forkastet frelsesbudskapet og så ned på Herrens tjener. De lo nok av han og var i samme situasjon, som Paulus beskriver i 1 Kor.4,9 flg..
”For meg tykkes, at Gud har vist oss apostler fram som de ringeste, som dødsdømte, for et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker, vi er dårer for Kristi skyld, men I er kloke. Vi er skrøpelige, men I er sterke, i er hedret, men vi æresløse.”
Vi finner ikke noe bedre beskrivelse av Noah som kristen i forhold til sin samtid enn disse Guds ord av Paulus.
Noah og troen.
"I tro bygget Noah, varslet av Gud, (NB) om det som ennå ikke var sett.”
Her ser du den sanne tros beskaffenhet, som også fremstilles likeledes om Abraham.
Varslet av Gud : På Ordet/løftenes grunn. Om det, som ennå ikke var sett, det vil si: Ikke i beskuelse, men ”mot håp trodde han med håp”, som hos Abraham.
Denne tro er i seg selv ingenting, og støtter seg ikke til det synlige, det menneskelige, det forutsigbare. Troen har intet å regne med uten Guds Ord og løfter. Intet å regne med uten Jesus. Slik skal Guds barn te seg i verden i endens tid, og slik ter Guds barn seg til alle tider. Vi vandrer i tro og ikke i beskuelse.
Bygg derfor ikke din tro og frimodighet på mennesker og dets forutsetninger, ikke på det synlige, men på Guds ord og løfter.
Noah og nåden.
Det står om Noah, at han fant nåde for Guds øyne (For Gud). Nåden i Kristus Jesus skaper barnekårets ånd, hvor vi kan si Abba Fader. Uten Nåden i Kristus og av Kristus vil det ikke bli tale om noe kristenliv, langt mindre kamp med seier i åndskampen. Dette er noe, vi skal være meget varsomme og aktpågivende ovenfor i endens tid. Uten frimodighet i Jesu blod i trengslene i endetiden er vi fortapt.
Tenk på Luther og hans reformatoriske kamp. Det var ikke strategier, metoder, men den frimodige tillit til Jesus, som var drivkraften i verket (Frelsesvisshet). Er Jesus blitt livet for deg – ja da vil døden bli en vinning. Først da akter du i sannhet alt for tap, for å kjenne han, som er så meget mer verd.
Hva var det, Paulus sa, da han så tilbake på sitt kampfulle og rike liv? ”Jeg har fullendt løpet, bevart troen.”
Noah og sann Gudsfrykt.
I endens tid, frafallets tid, er det av uvurderlig betydning for den enkelte av oss, at vi bevarer troen på Jesus, eier nådelivet, grunnet på Nåden alene, Sola Gratia.
Det gir deg frimodighet i tjenesten. Du skal få ha frimodighet på korsets budskaps grunn. Da blir du mann i Guds rike, ”uredde mannfolk” er Guds barn, som er ingenting i seg selv og eier alt i Kristus.
Det er gråtende småbarn, som er umyndige, hva seg selv angår, men som har fått åpenbaret Guds råd til frelse og et helligt liv i loven og evangeliet. Det er et myndig lekfolk. Det avles ved loven og evangeliets forkynnelse og mottagelse.
Sann gudsfrykt preget også Noah.
I Hebr.brevet sto det, at Noah vandret i hellig frykt. Og i 2. Tim.2. heter det, at i endens tid skal kristenheten ”ha Gudsfryktighetens skinn men fornekte dens kraft”. Og i Fil. heter det, at vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven. ”Redd jeg er for verden, redd jeg er for meg”, heter det i salmen.
Hvorfor?
Fordi jeg ennå har et kjød, den onde natur, den kan ikke tjene Gud, men er hans fiende.”Kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig og kan heller ikke være det.” Rom.8.
Jeg kan falle og svikte i dag. Fordi djevelen er en mektig fiende, som har stor makt og list. Vi har kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet.. Ef.6. Fordi denne verden ligger i det onde. Fordi Gud er hellig og en nidkjær Gud. Det er mulig for oss å gå fortapt. Vi må frykte, for det er plass til oss også i helvete.
Det er all grunn til å ta imot Jesu advarende ord om endetiden, frafallstiden. Og ta hans formanende ord til hjerte og følge hans anvisninger for, hvorledes vi skal bli bevart i denne onde tid.
Vi må be: Kjære Jesus, du ser, jeg selv er dårligere enn Peter, likner Demas og de andre, som sviktet deg. Herre, gi meg synet på Nåden din i Jesus Kristus. Barnekårets ånd, slik at min samvittighet hviler i din kjærlighet. Gi meg også sann Gudsfrykt slik som Noah, for dagene er onde. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.
Sann Gudsfrykt innebærer et liv i daglig bot, anger og tro, hvor den gamle adam druknes, og vi ikke lenger lever for oss selv, men for han, som er død og oppstanden for oss. Sann Gudsfrykt vet, at det ikke finnes et fristed for ubotferdige syndere.
Josva 20.2-3 taler om tilfluktssteder for mordere. Dit kunne ikke hevneren nå. Innenfor dette område var synderen fri dommen og straffen.
Derfor synger vi: ”O fly til den fristaden skjønne”, det vil si Jesu vunder og sår. I dag er denne fristaden blitt et sted, hvor frihet for kjødet blir dyrket. Den er blitt en leilighet for kjødet.
Guds påbud om å avgi tilfluktssteder var siktet på ”manndrapere, som av vanart uten å ville det, slår noen i hjel”, som det heter.
Derfor heter det i 2. Mos.21.14:
”Men om noen bærer seg så formastelig ad, at han dreper sin neste med svik, da skal du ta ham, om det så var fra mitt alter: han skal dø.”
Denne presiseringen er svært viktig. Nåden er ikke slik beskaffent, at den unnskylder og skjuler et liv i åpenbar synd og svikt i et ubotferdig hjerte, som ikke vil omvende seg fra sin synd. Dersom du neglisjerer Åndens røst i samvittigheten og ikke vil omvende deg fra din synd, ikke vil gi akt på Guds ords formaning til et hellig liv, hjelper nåden deg ikke det minste grann.
På korset var det tre syndere:
Den ene døde for andres synd, han som ble gjort til synd for oss, pro nobis, Jesus.
Den andre var den botferdige synder, som gråt over sin synd. Han fikk nåde, fordi han mottok syndenes forlatelse. Evangeliet hadde skapt den levende tro på Jesus.
Den tredje synderen var ikke mer eller mindre synder enn den andre, men det var likevel en stor forskjell. Han ville ikke frelses fra sin synd, men bare unngå følgene av sitt ugudelige liv. Tilgivelse brydde han seg ikke om, det var ikke en nød for han, at han virkelig var en synder. Han ville ikke ut av dette livet, men unngå konsekvensene av syndelivet, straffen.
”Man må derfor her igjen straffe de frekke ånder og ikke la de få makten, som sier, at man ikke skal forskrekke folk med loven eller føre dem i fortvilelse.
Man må lære og si, at den gamle surdeig må renses ut og ikke er kristne eller har troen, når de lar kjødet ha sin onde lyst og fortsetter med vilje i synden mot samvittigheten.
Slik levned er så meget mer fordømmelig, når man gjør slikt i evangeliets og den kristelige frihets navn.” (Luther 1 Påskedagspreken, side 203.)
Forkynn Ordet.
Det kom til meg i nødens stund, hvor jeg var grepet av smerte over situasjonen. Herren talte sitt Ord til meg, som til Timoteus hin gang, et frigjørende budskap. Det står ikke opp til oss, det er ikke vi, som skal berge verden og redde situasjonen for Gud. Nei, vår makt er intet verd. Det er dobbelt sant i dag.
I Esek. kap. 14, beskrives åndssituasjonen hos Guds folk, jødene, før dommen over Jerusalem og bortførelsen til Babel: Falske profeter og profetinner, hykleri og avguderi.
I det avsnittet står det, at ”om disse tre menn, Noah, Daniel og Job var der i landet, da skulle de ved sin rettferdighet bare kunne berge sitt eget liv, sier Herren Israels Gud.” Es.14.14.
Jeg synes å se paralleller til vår egen tid, for Jesus selv har sagt: ”Mon jeg vil finne troen”. Men dagene skal forkortes. 1 Pet.4.18 og Mark. 13.20.
Vår tjeneste for Gud er ikke for å berge verden eller den store hop, men vi forkynner Guds ord for selv å bli berget.
Et folk, som har avvist den primære Gudsåpenbaring i Skriften og den avledede Gudsåpenbaring i sann forkynnelse og bekjennelse gang etter gang og dertil fått flere advarsler uten bot og omvendelse, vil – i likhet med det frafalne Israel – erfare, at Gud drar seg tilbake fra dem som en dom og straff.
Guds folk kalles i dag til å lide nederlag på nederlag for å vinne seier i Jesu navn. Et radikalt lekfolk kan ikke annet enn tape på dagens religiøse arena, for kristendommen er erstattet med religiøsitet, profetismen avløst av religiøsiteten.
Konkret innebærer Guds kall til oss å være kritisk og nøye med, hva vi hører av forkynnelse. Dernest skal vi bare kalle til oss forkynnere, som vi vet forkynner i samsvar med Guds ord og vår barnelærdom.
At forkynneren er prest eller predikant fra en organisasjon, hindrer ikke Guds kall til å prøve forkynnelsen på Guds Ord. Derfor kommer du utvilsomt i den situasjon, at du må si nei til forkynnere, som er ellers vel ansett, enten de er prester eller lægprædikanter utsent fra en luthersk organisasjon. Det er det nakne fakta i dag.
”Prøv alt”, står det, ikke bare dem, som er på betryggende avstand fra oss, og som vi slipper å ta et oppgjør med. Familiens far har først og fremst ansvaret for oppgjør og refs av sine egne familiemedlemmer. Å refse naboens unger kan til og med bli sett på som dårlig folkeskikk. Alt og alle, som kommer innenfor vårt område, har Gud pålagt oss å bedømme, sette merkelapp på og kritisk vurdere etter Guds ord. De utenfor skal Gud dømme.
Vi skal legge merke til den detaljerte beskrivelsen av forkynnelsens oppdrag i vårt avsnitt. Generelt og innledningsvis vil jeg understreke formaningen til å forkynne, som det grunnleggende og radikale ved Guds folks tjeneste. Forkynnelsen har en helt sentral plass i menighetens liv. Jesus selv preket, forkynte evangeliet. Det var, ved siden av hans forsonergjerning, det viktigste ved hans utsendelse.
”Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og LÆRTE folket i deres synagoger (undervisningen) forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet. ” Matt.9.35.
Luk. 4.16-21:
”Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret, og gikk etter sin sedvane på sabbatsdsagen inn i synagogen og sto opp for å lese for dem.
Og de gav ham profeten Esaias bok, og da han slo opp boken, oppfant han det sted, hvor det var skrevet:
Herrens Ånd er over meg, fordi han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige: han har utsendt meg for å forkynne fanger, at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet. For å forkynne et velbehagelig år fra Herren.
Og han lukket boken og gav den til tjeneren og satte seg, og alle, som var i synagogen, hadde sine øyne rettet på ham. Han begynte da og si til dem: I dag er dette skriftens ord oppfylt for eders ører.”
I Luk 24.13 hører vi om Jesu sjelesorg og forkynnelse for to vankelmodige disipler, Emmausvandrerne. Det finnes ikke bedre homiletikk enn denne tekst.
Forkynn ordet.
Det er vårt kall i dag. Det finnes ikke noe annet frelsende virkemiddel enn nettopp forkynnelsen av evangeliet ved Ord og sakrament.”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet” heter det i misjonsbefalingen. Matt.28.
Og i Acta 10.42, heter det: ”Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Han gir alle profeter det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved hans navn..
1 Kor.1.17: ”Gud har utsendt meg til å forkynne..”
Kristendom uten ord finnes ikke, likesom det finnes ord uten kristendom.
Paulus trengte ikke de hedenske teatre, dansetilstelninger, komedien, tragedien, dramaene i sin virksomhet, selv om han vasset i det. Ikke vi heller.
Gud har aldri noe sted befalt oss å ta fatt med slikt.
"NÅR JESUS SKULLE UTØVE SJELESORG FOR TO EMMAUSVANDRER, DA BEGYNTE HAN IKKE Å UNDERVISE DISIPLENE I PSYKOLOGI. HAN BEGYNTE Å LEGGE UT OG VISE EMMAUSVANDRERNE JESUS I DET GAMLE TESTAMETET, FOR DET VAR SJELESORG:
FORKYNN ORDET.OG NÅR HERREN HAR SAGT TIL DEG OG TIL MEG I SITT ORD, AT VEIEN GJENNOM TRENGSLENE I ENDENS TID FOR GUDS FOLK OG DEN ENKELTE ,DET ER Å FORKYNNE, DA BEHØVER IKKE DU DRIVE MED ANDRE TING.
DA BEHØVER IKKE VI BEFATTE OSS MED ANDRE TING FOR Å FÅ TAK I VERDEN. HVERKEN DANS ELLER TEATER ELLER DRAMA ELLER PANTOMIME. INGEN TING AV DETTE HAR GUDS FOLK BRUK FOR OVERHODE FOR Å FØRE FOLK TIL JESUS ELLER TIL HIMMELEN. PAULUS HAN KJENTE MEGET GODT TIL DISSE TINGENE, HAN FORMELIG VASSET I DET DERRE DER,.
OG SÅ STÅR DET OM PAULUS: "ALT GJØR JEG FOR EVANGELIET," SIER HAN, FOR JØDENE ER HAN JØDE, FOR HEDNING ER HAN HEDNING. JA DET VAR IKKE DET, HAN IKKE KUNNE GJØRE SÅ OG SI.
HAN SPISTE KJØTT, OG HAN LOT DET VÆRE, HAN TOK BETALING, OG HAN LOT DET VÆRE, MEN NÅR DE GJALDT GUDS RIKES ARBEIDE, SÅ LOT HAN TRAGEDIEN OG KOMEDIEN OG HELE GREIA VÆRE I DISSE AMFIBIETEATERNE OG SÅ F O RK Y N T E HA N. ENTEN HAN LEIDE HUS HOS FILOSOFER, PREKTE I TEMPLER ELLER I BÅTER ELLER PÅ GATA, SÅ P R E K T E HAN GUDS ORD. DET ANDRE GREIDE HAN SEG UTEN. OG GUDS FOLK I ENDETIDEN DE GREIER SEG UTEN ALLE DISSE YTRE TINGENE, OG DE LAR GUDS ORD STÅ I SENTRUM.
OG DERFOR HETER DET IKKE BARE:" FORKYNN". DET HETER IKKE PREK, MEN DET HETER: " P R E K O R D E T" I BESTEMT FORM. [ACTA 10].
HAN BØD OSS Å FORKYNNE. JA, MEN DET STÅR MER. DET STÅR: HAN BØD OSS Å FORKYNNE FOR FOLKET OG VITNE, AT HAN ER DEN, SOM GUD HAR SATT TIL Å VÆRE DOMMER OVER LEVENDE OG DØDE. (vers 42)
JA, JESUS ER DEN SOM GIR SYNDENES FORLATELSE VED HANS NAVN OG VERK PÅ GOLGATA FOR ALLE, SOM TROR.
FORKYNNELSE, OPPDRAG OG INNHOLD ER BESTEMT AV HERREN. DERFOR STÅR DET: FORKYNN ORDET, I BESTEMT FORM. FORKYNN GUDS LOV, FORKYNN GUDS EVANGELIUM-- DET ER VEIEN FREM, DET ER VEIEN HJEM.
Forkynn Ordet:
Bibelen er Gudsåpenbaringen. Forkynnelsen meddeler denne. Forkynnelsen grunner seg på Guds Åpenbaring. GudsÅpenbaringen kommer til uttrykk i Loven og Evangeliet.
De profetiske og apostoliske skrifter, d.v.s. Det gamle og Det nye Testamente er både innholdet og midlet i Gudsåpenbaringen. Denne Gudsåpenbaring er skjult for mennesket, inntil det, ved Forkynnelsen av det profetiske og apostoliske budskap, meddeles mennesket.
Gud åpenbarer ved Den Hellige Ånd sitt vesen overalt, hvor mennesket hører og ser dette budskap og ikke avviser det i vantro. Forkynnelsen er intet mindre enn formidling av Gudsåpenbaringen.
”Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord. Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg”. Joh 17:6-8
”Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv. Det har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av. Og nå, til fastsatt tid, har han åpenbaret sitt ord i den forkynnelse som er betrodd meg etter befaling fra Gud, vår frelser,” Tit 1:1-3
”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.” Rom 1:16f
”Dine ords Åpenbaring opplyser”. Salme 119.130
”I mine ører lyder Herrens Åpenbaring” Es.22.14
”Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet.” Rom 16:25f
Hele vår frelse for tid og evighet har med å gjøre, hvorledes vi forholder oss til denne Åpenbaring: Til Guds Ord.
Det alvorligste for oss er i dag, at Gud tar fra oss denne Åpenbaring og gir oss villfarelser som vederlag for frafall og motstand mot Herren: 2 Tess. 2.
”Gud sendte…”
Forkynn Ordet.
Apostelen Johannes skriver i sitt første brev Kap. 1.v-2, følgende: ”og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner eder livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, for at og I kan ha samfunn med oss: men vårt samfunn er med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus."
Her sies det uttrykkelig, at forkynnelsen grunner seg på Guds Åpenbaring i og med Jesus Kristus og Guds Ord. Denne Gudsåpenbaring forkynt og mottatt i tro skaper samfunn med Gud. Det er bare Gudsåpenbaringen ved Ordet og sakramentene som kan dette.
”Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god gjerning.” 2 Tim.3.16.
I samme avsnitt står det et uttrykk som jeg er meget glad i: ”Og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.”
Det er ikke uten grunn at disse viktige sannheter understrekes her, hvor det tales om de siste tider og det store frafall i kristenheten.
I den augsburgske bekjennelse (augustana 1530), heter det:
”For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste (ministerium) med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld rettferdiggjør den, som tror, at de blir tatt til nåde for Kristi skyld. (Gal.3.14) ”Så vi kunne få Åndens løfte ved troen.” Art V.
Derfor lar Gud, av uendelig godhet og barmhjertighet, offentlig forkynne sin guddommelige, evige lov, sitt underbare råd om vår forløsning, nemlig det hellige og alene frelsende evangelium om sin evige Sønn, vår eneste frelser, Jesus Kristus.
Ved denne forkynnelse samler han seg en evig kirke av menneskeslekten og virker i menneskenes hjerter sann omvendelse og syndserkjennelse og sann tro på Guds Sønn, Jesus Kristus.
Og Gud vil ved dette middel og ikke noe annet, nemlig sitt hellige Ord, kalle og helliggjøre dem, når man hører det forkynt eller leser det og bruker sakramentene etter Guds ord. (1 Kor. 1.21. Acta 11.14. Rom.10.17. Joh. 17.17-20).
Ved dette middel, nemlig forkynnelsen og høringen av Guds Ord, virker Gud og knuser våre hjerter og drar menneskene slik, at det ved forkynnelsen av loven erkjenner sin synd og Guds vrede og føler en sann skrekk, anger og smerte i hjertet: og ved forkynnelsen og betraktningen av det hellige evangelium om den nådige tilgivelse av syndene i Kristus blir en gnist av tro tent, som mottar tilgivelse for syndene for Kristi skyld og trøster seg til evangeliets løfte.
På denne måten blir den Hellige Ånd, som virker alt dette, gitt i hjertet.” (Konkordieformelen, sol.dec.art III)
Ja, forkynnelsen hører med til kirkens kjennetegn og eksistensgrunnlag. ”..men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. ” (Augustana VII.)
Forkynn Ordet.
Vi blir ikke bare alvorlig formant til å forkynne, preke. Vi hørte i vår tekst, at det skal komme en tid da.. ”de skal ta seg selv lærere i hopetall,” 2 Tim.4.3.
Derfor understreker Guds Ord her, at det er Ordet, som skal forkynnes. ”For Guds ord skal stille opp trosartikler, ellers ingen, ikke engang en engel.” (De scmalkaldiske artikler art II, del II.)
Apostelen sier, at Gud bød dem å forkynne, men legger til, han bød oss å forkynne, at Gud er den osv. Acta 10.
Kort sagt har Gud gitt oss både forkynnelsens tjeneste og innhold. Herolden har ikke bare fått et oppdrag, han har fått et budskap å gå med.
Forkynn Ordet.
Dette grunner seg ikke på forutsetninger hos forkynneren. Han har ingen autoritet eller selvbestaltet myndighet. Bare Gud har myndighet, autoritet i seg selv. Vår myndighet, autoritet, likesom vår frimodighet, er grunnet på barnekåret og det budskap, Gud frelste oss ved og gav oss å forkynne.
Vi behøver ikke gjøre oss til – til noe som helst. Gud kaller de umyndige. Det som ingen ting er, utvalgte Gud seg. Det beror på Guds kraft og visdom, hans Ords kraft og ikke vår. Det er nåde. Det myndige lekfolk er et folk, som trenger, lever av og tåler Guds Ord. Så vil Guds Ord gjennom oss skape sine egne frukter.
Forkynn Ordet.
Veksten i aposteltiden skyldes ikke, at det var så mange, som talte i tunger, men at: ”det vokste og spredtes”.
Paulus sier i 1 Tim.5.17 at han ”er arbeidende med Ord og lære..” Guds ords forkynnelse bar frukt i omvendelse og Åndsmeddelelse ved troen på Jesus, slik vi leser det bl.a. i Gal.1.
”Troen på Ordet åpnet synet for Jesus – Synet for Jesus åpner og utdyper troen på Ordet.” (O.V.Sendstad Ordet som aldri kan dø, s.40)
Når det gjelder forkynnelsen av Guds Ord, vil jeg gjerne understreke et par ting. Den forkynnelsen som har båret de rikeste frukter og har vært mest synonym med profetenes og apostlenes, var den forkynnelse, som la ut Bibelen vers for vers. Som så detaljene i lys av helheten og helheten i lys av detaljene. Forkynnelsen av Guds Ord vil si forkynnelsen av Loven og Evangeliet.
Forkynnelsen av Guds ord vil si forkynnelse av den sunne lære, barnelærdommen.
”Uten kateketisk grunnlag ville all preken bære liten frukt, fordi sannheten ikke blir fattet i sin sammenheng.” (E. Pontoppidan. Collegium Pastorale Practicum s 442)
Ta frem Luthers lille katekisme og bruk den som husandaktsbok og i undervisning til barn og unge. Ta frem den store katekismen opp på prekestolen. Det vil skape en solid ryggmarg i legemet, som trengs i vår tid. Regn med forargelse og motstand, om du forkynner de ti bud og det rene evangelium.
”For min del håper jeg nu visstnok at turde sige: At jeg har lært å frykte Herrens dom over min forkynnelse, så vidt at det er bleven meg temmelig likegyldig, om mine ord bringer menneskenes ører til at klø eller svie.” (Biskop J.C.Høech)
Den forargelse over din forkynnelse, som skyldes, at budskapets innhold er loven og evangeliet, skal du takke Gud for. Den forargelse, som skyldes kjødelighet, hovmot eller likegyldighet, skal du også takke Gud for, idet han har gitt deg mulighet til å omvende deg fra deg selv. ”La eder formane”, heter det jo.
Forkynn Ordet.
Vår tekst beskrev forkynnelsen noe nærmere, som vi også skal se litt på. Forkynnelsen og den broderlige sjelesorg skulle inneholde følgende ledd:
a) Overbevis
b) Irettesett
c) Forman med all langmodighet og lære.
Dette innebærer, at en forkynner skal, ved Guds ord, virke til overbevisning av sannheten i Loven og Evangeliet hos dem, som ikke kjenner sannheten.
Videre skal en forkynner irettesette dem, som har faret vill fra sannheten. Dessverre er det mulig for oss alle. Vi lærte sannheten å kjenne, kom til sannhets erkjennelse. Så lot vi oss føre bort ved fremmed lære og et syndig liv. Derfor trengte vi å bli irettesatt. Det er bare fedre, som irettesetter, leiesvennene løper fra hele ansvaret.
Til sist skal vi ikke glemme formaningen. Å høre sannheten en gang er ikke tilstrekkelig, så lenge vi bærer på en ond natur, som er både glemsom og uvillig til det gode. Formaningens karakter er repetisjon av sannheten. Å gjenta det, vi har hørt før. Dette skal skje med all langmodighet og lære. Langmodigheten venter tålmodig på resultatene. Den skjer i den sunne læres ramme.
Det er virkelig noe å lytte til, det vi her leser fra 2 Tim. 4. Om Herren fikk stelle med oss slik, at vår forkynnelse ble preget av dette, ville det bære gode frukter blant oss.
Alt står og faller med, at Herren gir oss sann forkynnelse, Loven og Evangeliet. Om ikke, er det tapt med oss. Den egentlige praktiske autoritet er forkynnelsen. Slik det blir forkynt, slik blir menigheten.
Det er grunn til å understreke, at det ikke er kirken, flertallet eller det såkalte kirkelige embete, som er autoriteten i kirken. "Lyd eders veiledere, som har talt Guds ord til eder,” heter det i Hebr. 13. Vi skal lyde dem, fordi de taler Guds ord. De er veiledere, fordi de forkynner Guds ord.
Måtte Herren forbarme seg over oss og ikke helt ta fra oss loven og evangeliet, den sunne lære om menneskets forderv, gjenfødelsens nødvendighet og mulighet, fortapelsens mulighet og himlens mulighet for Guds barn. Mens vi venter.
Det står noen avsnitt i Guds ord, som jeg er svært glad i, når det gjelder, hvordan vi skal skikke oss med tanke på endens tid. Mens vi venter, står det. Ja, hva skal Guds folk foreta seg, mens vi venter på Jesus? Ikke bli motløs som Timoteus. Ikke slutte å arbeide og spise, som noen i Tessalonikenes menigheter. Fatalisme og resignasjon har ingen plass blant Daniels menn.Vi skal heller ikke gro fast i glansbildene fra fordums tid, fordums høvdinger og virksomhet. Det er nå, det gjelder for oss. I dag gjelder det deg og meg.
Tit 2:11-13.
"For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet."
Judas brev 1. 20 flg.
"Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet."
2.Pet 3:11-17.
"Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Derfor, mine kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham, i fred, og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe, som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.
Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare, så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand."
Hele dette avsnittet taler til oss og viser oss den gode veien for Guds barn, mens vi venter på vår kjære Herre Jesu åpenbarelse.
Hellig ferd og Gudsfrykt i en sann levende tro og tillit til Guds underbare nåde i Kristus Jesus.
Samling om Guds ord i sann oppbyggelse til formaning oppbyggelse og trøst. Her oppfordrer og legger Skriften oss på hjertet fremvokster av et fritt uavhengig lekmansarbeide sprunget ut av og holdt oppe ved loven og evangeliet.
Flere av åndshøvdingene er borte. Noen skal hentes hjem meget snart, og få del i rettferdighetens krans, som ligger rede for alle Guds kjære barn, som har elsket Jesu åpenbarelse.
Det kan ikke nytte for oss å drømme om gamle tider. Å sukke over, at den og den ikke lenger er blant oss. Vi kan heller ikke fortsette arbeidet på den åndskraft våre fedre hadde. Vi kan ikke styre virksomheten etter det lys de hadde. Vi må få det selv.
Hver av oss må fødes på ny, få se Jesu stedfortredende strafflidelse som vår redning og frelse. Hver og en av oss må få se, at Guds ord er innåndet av Gud og nyttig til frelse. Hver og en av oss må få se de linjer og retningslinjer, Bibelen selv har gitt i sitt ord for tro og tjeneste.
Derfor er det avgjørende, at hver og en av oss blir bibelkristne, som på den ene siden er blitt fullstendig umyndige og avkledd i oss selv, og gitt en myndighet, som grunnes i erkjennelse og overbevisning i Guds ord.
For at dette skal skje med oss, er det avgjørende, at vi alle stiller oss under Guds ords forkynnelse, og at vår virksomhet er Ordets virksomhet.
Alene sammen med Jesus i åndskampen.
Det vil mer og mer bli den enkeltes kall i endetiden å regne med å stå alene. Men står du sammen med Jesus i endetiden, står du deg godt, selv om du er nokså alene.
Mange hyrder står i midten, populære, og omgitt av mange. Han trives og kjenner susen av palmegrenene svinge. Men det er ikke å være hyrde, for en hyrde går foran flokken og tar støtene, han går ofte alene sammen med Jesus--veien fram og hjemover.
Paulus var ofte alene, satt utenfor menighetens liv og virke. Johannes på øya Patmos likeså, men han var likevel midt i striden. Fremdeles vandret han i de ferdiglagte gjerninger, for han var der, hvor Jesus var. Og bare i han, og sammen med han, kan vi vandre i de ferdiglagte gjerninger.
Sammen med Jesus i endetiden er å leve i Ordet om Jesus og sammen med hans lille flokk på jord. Troen alene, nåden alene, skriften alene. Det er veien fram for norsk lekmanskristendom.
Jeg er umåtelig glad i uttrykket: ”Jeg har fullendt løpet, bevaret troen.” Derfor ligger rettferdighetens krans og venter..
Å bevare troen er å seire.
-----------------------------------------------------------------
Første Bibeltime kan læses på: http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com/2007/01/sammen-med-jesus-i-endetiden.html
