Del af Bibeltime I:
Sammen med Jesus i endetiden.
Af Kurt Vidar Lehre.
Prinsippene er klare.
Når tidsånden og vantroens ånd har fått fotfeste inn i den kristne menighet, begynner straks de klare ord i Bibelen å bli uklare. De brennbare bibelavsnitt om mann og kvinne, seksualitet, ekteskap, forhold mellom generasjonene m.m. blir med ett så vanskelige, så vanskelige . . Det som for Guds barn har vært klart som krystall er plutselig blitt så forferdelig vanskelig og tvetydig.
Derfor begynner man å si, at de konkrete ord i bibelen, konkrete formaninger, er vanskelig å applisere og anvende i vår tid og våre strukturer.
Om disse konkrete formaninger legges det en tåke av uklarhet, slik at ingen kan si noe konkret og bestemt om, hvordan de enkelte bibelord skal få sin anvendelse blant oss.
Derfor forlater man det konkrete Guds Ord og begynner å tale om bibelens prinsipper. Disse prinsipper er klare og utvetydige enkle og greie.
Men dette er egentlig å skjule seg bar ord, å gjemme seg bak prinsipper uten konkret anvendelse.
Bak Ordet.
En annen finurlig måte å rømme vekk fra Guds ord på i vår tid er talen om meningen bak Ordet. Når selve Ordet, perikopen, teksten, blir brysom, så begynner man å tale om meningen bak Ordet.
Ja, det tales endog om at bibelforskningen skal lete frem ukjente og udefinerte kilder / skrifter, som for øvrig Skriften selv ikke har nevnt – og finne større klarhet i bibelordet ved hjelp av utenombibelske skrifter, man tror – men ikke vet – er benyttet.
Dette er en livsfarlig vei å gå for bibelforskningen. Sann historisk kunnskap er ikke unyttig. Men når det gjelder den ene klare mening – eller rettere: kjensgjerning - – i bibelordet – så finnes den i selve bibelordet, ikke under, bak eller over. Slik lærer våre reformatorer, slik lærer vår barnelærdom i samsvar med Skriften. ”Den hele Skrift er innblest av Gud, og nyttig til lærdom ” står det i 2. Tim. 3.15.
Bibelens bokstaver, vers og avsnitt, er en bok som har evne til å gjøre oss vis til frelse, en bok, som har evne til å opplyse oss om alt, hva vi trenger å bli opplyst om.
Bibelen er av den beskaffenhet, at den selv åpenbarer Ordet. Paulus sa til Timoteus: ”Men bli du i det, du har lært” v-14. Og Jesus talte stadig om å bli i hans ord.
La deg ikke lokke av Djevelens røst i dag, som forkynner, at du må bak Ordet for å få klarhet i Ordets tanke.
Det er flere urene kilder innenfor både lavkirkelig og høykirkelig hold.
Bibelsyn / bibeltolkning, sprunget ut av den historisk-kritiske metode, er en slik uren kilde. Denne har forurenset teologien og forkynnelsen og avlet mye utroskap og falskhet.
Den historisk-kritiske metoden er et oppgulp av rasjonalisme, liberal teologi, og snusfornuft. Satan har utrettet mer ødeleggende ved hjelp av denne metoden de siste to hundre år, enn ved all umoral og synd til sammen. Jeg ser på denne metoden som et vesentlig trekk i frafallets krefter, et kjennetegn på endetidens kristenhet. Når en ser på hvilke frukter, den har avlet, blir en rystet.
Den kan sammenlignes med en guttunge, som sitter å ser på et flott puslespill, sammensatt av mange hundre deler, og som til sammen utgjør et motiv. Han begynner å plukke ut en bit her og en bit der, som, han selv ikke synes, passer i sammenhengen. Kanskje han spikker seg egne brikker og tvinger dem på plass i puslespillet.
Det går ikke lang tid før motivet er ødelagt.
Jesus blir borte.
Den historisk-kritiske metode er en side ved Djevelens metodiske og listige angrep til forførelse og et vesentlig trekk ved frafallet i endens tid.
Den opprinnelse stammer fra fallets dag, hvor slangen forførte Eva med sin list: ”Har Gud virkelig sagt”.
Her forkludrer Satan den likeframme mening med Guds Ord og forleder Adam og Eva til å tro, at Guds mening med sitt Ord var å finne bak eller ved siden av Ordet.
Om denne bibelkritikk sier Uuras Saarnivaara, Finsk professor i teologi, f:1908) Dr. theol:
”den er uttenkt og oppfunnet i hovedkvarteret til mørkets makter og satt ut i livet av teologer og kirkeledere, som disse makter har klart å verve som sine redskaper, uten at de har vært klar over det.” (Fast Grunn 3/65, side 135)
Robert Preus, Dr. philos&Dr.theol, f.1924, professor i Concordia Seminary i St. Lois og president ved Concordia Theological Seminary i Springfield, skriver om den historisk-kritiske metode følgende; ”Metoden ble først unnfanget som ide og utarbeidet i det 18. Århundre av vitenskapsmenn, som enten fornektet, at en guddommelig åpenbaring er mulig, eller i det minste nekter for, at Skriften var en sådan åpenbaring.”
Den historisk-kritiske metode bygger på materialistiske-ateistiske premisser, hvor alt, som ikke verifiseres, kontrolleres, finnes en analogi til, i utgangspunktet avvises. Den historisk-kritiske metode må gjerne anvende litteratur i alminnelighet, men anvendt på den hellige skrift, så er den rene gift.
Robert Preus sier videre i sin artikkel:
”I den lutherske kirke blir i dag den historisk-kritiske metode anvendt, forsvart, lurt inn, pådyttet og påtvunget alle, som kaller seg lutheranere. Det er således for evangeliets skyld, at jeg vil rette en inntrengende henstilling til hver eneste luthersk lærer, prest, og lekmann om å holde seg på avstand fra den historisk-kritiske metode som sådan, da den er våre dagers store kjetteri. For selve evangeliet er i fare.” (På Ordets grunn. Luther forlag, side 71flg.)
Olav Valen Sendstad cand theol. Dr. philos, 1904-63) stilte seg like avvisende til den historisk-kritiske metode som ovenfornevnte.
Han skriver i en artikkel følgende:
”Historisk-kritisk forskning vil i nyprotestantismen si å forske på den måten, at Åpenbarings-historien i ett og alt skal innordnes og underordnes under den alminnelige historie`s begrep, således at Åpenbarings-historien underkastes samme ”lovmessighet” som der gjelder i all historie.
Det fører øyeblikkelig til, at alt underfult, som er berettet i Skriften, enten må strykes som uekte, d.v.s. som noe, der ikke er historisk sant, eller det må allegoriseres ved å omgjøres til myter for et eller annet almen- og kollektivt fenomen.
De panteistiske teologer, som følger Schleiermacher, knesetter den religions teoretiske monisme: religion er en av en art – nemlig den, som Nygren kaller: ”en transcendental erfarenhetsform.
Dermed gjør de rent bort med all sann profetisme .. det er en forfalskning av den bibelske dualisme mellom profetisme og naturlig religion.”
”Fundamental problemet for hele bibelsynet ligger altså i, om vi godtar eller forkaster muligheten av det guddommelige under på historiens plan og med mennesker som øyevitner.
Godtar vi nemlig underets mulighet og virkelighet, så ramler hele den nyprotestantistiske historisk-kritiske teologi i grus.
Forkaster vi muligheten av det historiske under slik som nyprotestanter og ateister gjør, så ramler hele Bibelen i grus. Ethvert forsøk på å formilde her og finne et kompromiss, som kan redde både nyprotestantismen og Bibelen, er i seg selv en umulighet. ” (Fast Grunn nr. 4/50)
Den historisk kritiske metode hevder selv å være forutsetningsløs og nøytral.
Det er umulig.
Det er knapt noe, som er så forutinntatt og dertil i strid med Skriftens egne premisser for syn og tolkning som nettopp den historisk-kritiske metode.
Når en ved hjelp av den historisk-kritiske metode vil komme til bunns i prosessen ved Skriftens tilblivelse: inspirasjon, kilder, m.m. og endog hevder at kjennskap til denne prosessen vil øke vår forståelse av de enkelte perikoper og avsnitt i Guds ord, da farer vi vill.
Den hellige Skrifts tilblivelse, kilde og inspirasjon er samtidig et historisk faktum og et mysterium for oss, som Gud ikke har latt oss få full innsikt i.
Det er en avsporing å reise til Østen for å lete etter de kilder, Lukas angivelig skal ha benyttet for så å mene at ved å finne dem, så vil vi få større lys i Skriften.
Dette hevder Egil Sjaastad i Fast Grunn 4/11990 side 204, idet han skriver:
”At de bibelske forfattere ofte brukte kilder (se Luk.1.1.4) anfekter ikke verdien av skriften som Guds ord. Gud har latt inspirasjonen nettopp skje gjennom denne prosessen. Og kjennskap nettopp til denne prosessen kan kaste lys over tekstene og gi oss en bedre forståelse av dem.”
Inspirasjonen er noe skjult for oss, som foregikk på det indre plan i barnekårets ånd hos Paulus og de øvrige Bibelske forfattere.
Guds Ånd inngav disse Guds ord, som de skrev ned. Denne prosessen er ikke mer åpenbart for oss enn de glimt, Herren selv har åpenbart for oss ved Guds ord. Og å lete etter ikke navngitte tekster / kilder som angivelig de bibelske forfattere skal ha brukt, sammensmelte denne viten med det, en måtte mene å ha funnet ut om inspirasjonens hemmelighet, er et dristig foretak.
Læs hele Bibeltime I på:
http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com/2007/01/sammen-med-jesus-i-endetiden.html
