Tale av Gunnar Soppeland,
2004.
De godtroende.
Både i Rom, Galatia og Korint var det godtroende personer i forsamlingene.
Med det menes at de støttet seg til, og trodde på, forførerne sine smigrende ord.
De støttet seg kanskje til mange glimrende utsagn som forførerne kom med om seg selv, og de kunne ikke få seg til å dra deres uttalte hensikter i tvil.
Men Paulus vurderer dem derimot ut fra det faktiske innholdet i deres forkynnelse. Han ser at det er noe som ikke stemmer med den ytre adferden deres. Og han avdekker videre det som lå skjult under de smiskende ordene.
Til korinterne skriver han:
”For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighetens tjenere.” (2Kor 11:13-15a).
De har altså prøvd å bli så like Kristi apostler som mulig.
De var imøtekommende og smigrende.
Kanskje er det også typisk for endetidskristendommen at folk selv skaper seg om til kristne arbeidere.
De har skinn av gudsfrykt, men fornekter kraften.
De kan det rette!
De har lært det rette!
Men de har det likevel ikke rett!
Derfor er de forførere.
Sløve til å høre.
I den siste timen blir ikke nådegaver og vitnesbyrd etterprøvd på Guds Ord.
Det som betyr noe, er om personen styrker oss, støtter vår gruppe, vårt syn osv.
Det mangler ikke på velvilje og omtanke for å tilsette og bruke de rette personene i forsamlingene.
Alle virksomheter har detaljerte forskrifter for hvordan man skal sikre seg dyktige medarbeidere. Men for at dette skal fungere, kreves det ”voksne” kristne, ”som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.” (Heb 5:14)
Men i en søvnens tid sløves de åndelige sansene.
Og vaktholdet svekkes.
De som skulle stått vakt på muren, og gitt beskjed om fienden, er ikke lenger til å stole på.
De slumrer.
Paulus skriver til hebreerne at de er blitt sløve til å høre.
Den åndelige utviklingen går feil vei.
Etter tiden burde de vært lærere, men nå trenger de faktisk til at noen igjen lærer dem de første grunnleggende ting i Guds ord.(5:12)
Her er den åndelige forståelsen og alvoret sløvnet bort.
I staden for å hjelpe andre til klarhet i en forvirret tid, trenger de selv en fornyet klarhet i det grunnleggende.
Øve opp sansene til å skille.
Så blir resultatet en sammenblanding av godt og vondt, slik det var i Laodikea. De var verken kalde eller varme, men lunkne. Herren var i ferd med å spy dem ut or sinn munn.
Motsetningen til de som var blitt sløve til å høre, var de åndelig voksne som hadde oppøvd sine sanser til å skille mellom godt og vondt.
Hos den som er sløv, vil det gode og det vonde etter hvert blandes sammen.
Han vil sette andre grenser enn den med oppøvde sanser.
Når en ser hvordan de bibelske skillelinjene gradvis viskes ut både i kirkesamfunn og organisasjoner, er det virkelig grunn til å spørre om denne åndelige skade, med sløve sanser, går helt til topps i styrer og stell?
Det gjør i så fall situasjonen virkelig dramatisk.
De godtroende tror godt om alt!
Der lærere og hyrder med oppøvde sanser skulle ha sittet, plasseres i stedet godtroende.
”Godtroende” er i dag blitt synonymt med rett-troende, og dermed en vesentlig kvalifikasjon for å komme med i det "gode selskap".
Den som ikke er godtroende i den sammenhengen han står i, blir lett uglesett.
En godtroende er lojal og ukritisk.
Han taler der han skulle tie, og tier der han skulle tale.
Han tror godt om alt!
Til og med om det Bibelen taler imot.
Og om han ikke er enig i alt, så toler han at alt får slippe til.
For eksempel kvinnelige hyrder og lærere, samboerskap, både mellom like og ulike kjønn, fosterdrap, osv.
De er mer opptatt av at noe skjer, enn av hva som skjer, og ser mer på effektiviteten av nye tiltak, enn på ideene, tankene og det åndelige synet som ligger bak.
For godtroende mangler oppøvd evne til å skille mellom godt og vondt, ånd og kjød, lov og evangelium.
De er selvsikre og selvhjulpne.
De tror også godt om seg selv.
Dette skinner tydelig igjennom når vi tenker etter hvor mye av det kristne arbeidet, håp, visjoner og drømmer som i dag er bundet til det jordiske.
Alt skal drives og sikres med verdslige midler og metoder.
En er mer avhengig av vanlig logikk og hverdagserfaring enn av åndelig skjønn og nådegaver.
Der skatten din er.
Hvorfor er det slik?
Fordi den som ikke er rik i Gud, vil sikre livet sitt med sitt eget, og sovner av.
I stedet for å være rik i Gud og avhengig av å få alt av hans hånd, blir en da rik på det som erstatter Gud, og som gjør oss selvstendige og uavhengige av han.
"Der skatten din er, der vil hjertet ditt også være" (Matt 6:21), seier Jesus.
Problemet med den jordiske rikdommen er ikke hva vi gjør med den, men hva den gjør med oss og våre hjerter, er det sagt.
Det er ikke først og fremst fordelingen av rikdommen som er problemet, slik en gjerne tenker.
Når det tales om penger anklages mange i sin samvittighet fordi de ikke har gitt mer til gode formål. Dermed tror en at en kan betale seg ut av problemet.
Men Jesus seier:
«Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg”. (Matt 6:33).
Er ikke dette sikkert nok?
Hvorfor sier Jesus dette?
Er det for å lokke oss inn på noe usikkert?
Nei, det er fordi Guds rike er det eneste sikre vi har i denne verden! - Hvor skatten din er, der vil også hjertet ditt være – det er alvoret. Skatten gjør noe med hjertet, den trekker det til seg, får det til å arbeide for seg.
Der hvor vi er med våre hjerter, der er vi med hele vårt liv.
Slå deg til ro.
Den rike mannen sa:
"Sjel! Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!" (Luk 12:19).
Så ble det ro, men det var en falsk ro, en dødens ro, der det egentlig skulle ha vært uro, nød og hjelpeløst rop til himmelens Gud.
Hvorfor?
Fordi hjertet og livet blir styrt av falske skatter.
Prisen for denne søvnens ro i verden, er en evighet uten Gud!
Bibelen sier:
"Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere! Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære dere som ild. Dere har samlet dere skatter i de siste dager! Se, lønnen dere har holdt tilbake fra arbeiderne som har skåret åkrene deres, og ropene fra høstfolkene er nådd frem til Herren Sebaots ører. Dere har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres hjerter på slaktedagen”. (Jak 5:1-4)
Hvorfor blir dette gullet og sølvet til et vitnesbyrd mot den rike?
Jo, fordi han har samlet skatter i de siste dager.
Travelheten og opptattheten med denne verdens ting, stod ikke i forhold til åndssituasjonen han levde i.
Her er det et grovt misforhold også i vår tid, med tanke på at vi er i den siste timen.
Vi er i ferd med å styrke våre hjerter med dette som en dag skal vitne imot en.
Hadde vi hørt dette Ordet som her ble lest, tror jeg vi hadde ropt til himmelens Gud.
Vi hadde bedt Herren fri oss fra denne mammons makt, som har knyttet våre hjerter til seg på en slik måte, at vi ikke lenger forstår hvilken alvorlig åndssituasjon vi befinner oss i.
Vi må våkne or søvnen!
Paulus skriver til romerne (og tar seg selv med):
"Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne…” (Rom 13:11).
Han hadde gjort dem kjent med noe, som måtte få følger: Vi må våkne or søvnen!
Jeg er overbevist om at søvnen er det mest alvorlige problemet vi står overfor.
Timen er inne til å våkne or søvnen.
Sier vi ikke til vanlig når tiden holder på å renne ut: "Nå må vi skynde oss! Nå må vi ikke komme for sent!"
Spørsmålet er ikke hvilket kristent arbeid vi står i, men hvor vi står i vårt forhold til Gud.
Det er det Bibelen her retter søkelyset sitt mot.
Å være i Kristus.
I Kristus er brukt nærmere to hundre ganger i NT.
Det er en stedsbenevnelse.
Et uttrykk som plasserer Guds barn I Kristus.
Å være i Kristus uttrykker det mest inderlige samfunnet med ham som en kan tenke seg.
Paulus var med hele sitt liv i Kristus.
- Det å leve er for meg Kristus, vitnet han.
Han var i rett posisjon.
Verdien av å være i Kristus bestemmes ut fra hvem han er.
Er vi i ham, beror alt på ham:
Det han er, og den han er, bestemmer alt under alle forhold.
Kristus kommer imellom.
Et direkte forhold til Kristus, gir et indirekte forhold til alt annet.
En blir omgitt av han på alle kanter.
En har Kristus imellom seg og alle forhold i livet.
Det grunnleggende og bærende er at Kristus kommer imellom den troende og Gud – og med sitt dyre blod og rettferdighet skjuler alle hans synder.
Men han kommer også imellom den troende og verden, rikdommen eller fattigdommen, den troende og satan, den troende og ondskapens åndehær i himmelrommet.
Kristus kommer imellom absolutt alle forhold som måtte møte oss på livets vei.
Det er ikke et eneste punkt, og det er ikke et eneste sted på vår vandring , hvor ikke Kristus kommer imellom oss og de ytre vilkårene.
Det er et salig og oppbyggelig bibelsk faktum.
Han kommer imellom bror og bror, mellom kone og mann, mellom Guds folk og verden, mellom forkynnere og forsamlinger.
Ingen ting er unntatt.
Paulus seier:
"På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. " (2Kor 4:8).
Verken stengt eller rådløs.
Det betyr at Guds folk på alle vis er trengt, slik Jesus var det i denne verden.
Men det avgjørende er at Kristus kommer imellom oss og våre trengsler.
Vi kan også være rådville, men likevel ikke rådløse, så lenge Kristus, Rådgiveren, kommer imellom!
Om en må stå helt alene i denne verden, og ha alt og alle imot seg, er en likevel verken avstengt eller rådløs så lenge en er i Kristus!
"Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere" (Joh 15:20), seier Jesus.
Vi kan være forfulgt, men vi blir ikke forlatt. Pris skje Gud!
Det er en som står imellom oss og den forfølgelse du måtte møte på din vei.
I Kristus er du aldri forlatt.
I Kristus kan alle dører åpnes, alle bommer sprenges og alle bakker jevnes ut.
Uten Kristus kan vi ingenting gjøre.
Det som ikke blir gjort i han, vil en til sist ønske var ugjort.
Det kommer bare til å stå igjen som vitne om dårers dårskap.
Venligst oversat til bokmål af ægteparret Soppeland.
-------------------------------------------------------
Del III følger.
