Tale av Gunnar Soppeland, 2004.
«Mine barn, det er den siste time. Og liksom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time» (1.Joh 2:18).
Bibelen gir oss her et bestemt tidsperspektiv, og det blir grunngitt med bestemte åndelige kjennetegn.
Apostelens ord faller sammen med Jesu egne ord frå Matt 24 hvor Jesus viser til både indre og ytre tegn i tiden før hans gjenkomst.
En stor åndelig forførelse skal komme gjennom mange falske profeter og messiaser. De skal stå frem, og de skal forføre mange, sier han.
Dette er en av årsakene til at Herrens dag kommer uventet som en tyv, - når de seier at det er fred og ingen fare. Når en mener å ha alt under kontroll, da skal det skje.
Paulus advarer tessalonikerne mot å la seg lure.(2Tess 2:3)
Alle som lever i denne siste tid vil bli utsatt for åndelig lureri og bedrag. Jesus bruker sterke ord om disse forførerne og seier at de «skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. (Matt 24:24).
Åndelig søvn – endret realitetssans.
Den åndelige søvn har vært en fare til alle tider, men i den siste tiden skal søvnen sette sitt preg på kristenheten.
Paulus nevner dette i flere av sine brev, og skriver mellom annet til romerne:
«Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at tiden er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærere nå enn då vi kom til troen. Det lir med natten, det stunder mot dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen.» (Rom 13:11-12).
Dette ble altså skrevet allerede på Paulus sin tid.
Gjennom hele Skriften blir «barn av lyset og av dagen» advart mot åndelig søvn, og oppfordret til å våke og være edrue.
Søvn og rus endrer realitetssansen.
En kan se rett, men likevel oppfatte det en ser feil.
Virkeligheten forvrenges.
Drøm og virkelighet, løgn og sannhet blandes sammen.
En beruset følger ikke med på hva som skjer med ham eller omgivelsene. Han lever i en kunstig virkelighet, sin egen drømmeverden.
Det spesielle med å falle i søvn er at en aldri vet når det skjer. Det er først når en blir vekket en blir klar over at en har sovet.
Noen ganger kan en forsove seg og plutselig våkne til en fortvilet situasjon. Kanskje var det noen avgjørende muligheter som gikk tapt, slik det var for de fem jomfruene som Jesus talte om.
De falt i søvn, og midt på natten ble de vekket av et rop: «– Se, brudgommen kommer!»
De var jomfruer på vei for å møte brudgommen når han kom.
Men da de våknet var de ikke rede til å møte ham.
Døren var stengt og bryllupsfesten begynt da de omsider kom frem.
De kom for sent.
Realiteten i dette er rystende.
Åndelig sett er det ingen som er så våkne at en ikke trenger til å bli vekket.
I en hver tid er det lett å bli lurt av samtidens vrangforestillinger og villfarelser.
Vi trenger derfor til at Guds Ord får gjøre oss oppmerksomme på ulike misforhold som vil snike seg inn, både i det kristen arbeidet og i den enkeltes liv.
I endetidens trengsler og kamp lyder det en entydig formaning: Våk derfor!
Lovløshetens hemmelighet.
Paulus skriver at lovløshetens hemmelighet alt er virksom. (2Tess 2:7).
Dette er altså en lovløshet og et opprør som har en hemmelig form.
Det indre kamufleres av en ytre ”evangelisk” bibeltolkning.
I fem av de syv menighetene i Lille-Asia som omtales i Åpb. 2-3 finner vi eksempel på forsamlinger som farer vill og fører vill.
Særlig Laodikeamenighetens selvbilde har mange trekk som ligner våre dagers vellykkede og fremgangsrike kirkevekstbevegelser.
Måten disse presenterer seg på tyder på at de mangler åndelig innsikt og viten om sitt gudsforhold. Svikfull rikdom og materiell overflod ser ut til å være en fellesnevner som preger både kristne og ikke kristne i den siste tid.
Folkestyret en opphøyet rettsinstans .
Laodika betyr folkestyre.
Demokrati er på mange områder en ideell styringsform når det bare bygges på et riktig verdigrunnlag.
Men i den siste time er det mye som tyder på at folkestyret opphøyer seg selv som høyeste rettsinstans både samfunnsmessig og åndelig.
Det Norske storting har ved flere anledninger satt seg over Guds Ord.
Åndelige ledere har gjort det samme.
Dette peker mot tiden som Paulus skriver om til i 2.Tim 4:3:
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære…»
Totalitære regimer som ikke tålte eller tillot ”den sunne lære”, er det eksempel på gjennom hele historien.
Men Antikrist, som folkehavet i endetiden skal løfte frem, skal på en særskilt måte imøtekomme folkeviljen.
Han er skildret med en farlig sjarm i sin omsorg for det usle, svake mennesket sin lyst til det vonde.
Han vil gjøre folket til lykkelige syndere og har derfor alliert seg med den store skjøgen.
I dette forholdet blir Bibelen oppfattet både dømmende og diskriminerende, og således lovstridig.
På den åndelige fronten blir en altså intolerant overfor den sunne lære og tolerant overfor den usunne.
Paulus nevner selv to forsamlinger der det alt på hans tid var blitt slik.
Det var i Korint og Galatia.
Vranglæren – forfalskning av evangeliet.
Mellom korintene opptrer falske apostler. – Og selv om de forkynte en annen Jesus, og formidler en annen ånd og et annet evangelium, så sier han: «– da tåler dere det så gjerne» (2Kor 11:4).
Mellom Galaterne ser vi en tilsvarende utvikling når Paulus skriver: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere?» (Gal 3:1).
De begynte i ånd, men ville nå fullføre i kjød.
De tålte en forkynnelse som gradvis fjernet dem frå sannheten i evangeliet.
Selv om det er mange evangelier, er det bare ett evangelium som frelser.
Det er dette Guds folk må ta vare på.
Men når demokratiet blir den overordnede rettsinstans og dommer, er det fare for at jevn fordeling av lærestatus vei mer enn selve læreansvaret.
Og i tråd med dette kan representasjon bli viktigere enn kvalifikasjon, og samhold av sprikende syn, meninger og praksis, bli overordnet selve sannheten!
Over lang tid har vi sett at tålegrensen for usannheter mellom kristne er tøyet og utvidet, slik at en kan undres på om det lenger er slike grenser. Samtidig er tålegrensen overfor bibelske sannheter snevret så drastisk inn at Bibelen på flere punkt nærmest har fått taushetsplikt.
Konfrontere med Sanninga.
Paulus ber de troende om å holde øye med folk som volder splittelse og anstøt imot den lære som de har lært, og vende seg fra dem! (Rom 16:17-18)
Profeten Jeremia fikk kall til å være et redskap i Guds rike med ordene: «Men du skal binde opp om deg og stå opp og tale til dem alt det jeg befaler deg. Vær ikke redd dem, så jeg ikke skal gjøre deg redd for dem! Og se, jeg gjør deg i dag til en fast borg og til en jernstøtte og til en kobbermur mot hele landet – mot Judas konger, mot dets høvdinger, mot dets prester og mot folket i landet”. (Jer 1:17-18).
Utviklingen kan altså fort snu om.
Den som begynner å frykte demokratiet, folkestyret og folkeviljen, kan veldig fort komme til å bli dem underdanig.
Men Gud reiste seg opp et vitne som stod utviklingen i samtiden kraftig imot.
Det er ikke moderne å være imot.
En skal helst være åpen, tolerant og positiv overfor alt nytt.
Men Jeremias sin oppgave var å være imot.
Guds ordre var å ikke tåle usannhet, men stå som en mur slik Guds evige Ord står opp som en vegg mot det vonde!
Ikke med vise ord.
Da Paulus skrev til romerne (Rom 16:17-20) om forførerne, sier han at de kommer i hemmelig kamuflert form.
Utvendig kommer de under dekke av å være Kristi tjenere, men innvendig tjener de sin egen buk.
Denne fare gjelder ikke bare falske profeter, hykleri er en fare for alle. Det er farlig dersom de riktige meningene ikke hører sammen med et rett hjerteforhold til Gud. Det er det som er poenget her.
- Forførerne kom med fagre og smiskende ord, poengterer Paulus.
Dette har med formen på forkynnelsen deres å gjøre.
Denne formen ble årsak til at hjertene til de godtroende ble dåret.
De oppnådde å skaffe seg selv inngang og framgang.
Midlet var et evangelium innhyllet i smiskende ord, uten kraft til frelse.
Budskapet lå nok nært opp til det Paulus forkynte, og som de var vant til å høre, men kraften til frelse var tatt bort.
Om sin egen forkynnelse seier Paulus, at han ikke kom «med vise ord, så Kristi kors ikke skulle misse sin kraft» (1Kor 1:17).
Det var altså avgjørende hvordan evangeliet ble forkynt.
Det skulle ikke forkynnes med vise ord.
Det skulle ikke legges til rette for forstanden.
Det skulle ikke avgrenses til det folket kunne tåle å høyre.
Da ville det tape sin kraft, selv om det kunne være mye evangelisk sannhet i det.
-----------------------------------------------------------------------------
Venligst oversat til bokmål af ægteparret Soppeland.
Del II følger.
---------------------------------------------------------------------------------
Interview med Gunnar Soppeland:
http://nyt-i-natten-morgen.blogspot.com/2007/03/ddsens-alvor-uten-alvor.html
